4.Mos 10

I dagens kapittel beskrives det hvordan templet skulle flyttes ved et oppbrudd. Hver stamme hadde sine bestemte oppgaver. 

Det var to ting jeg la spesielt merke til denne gangen;

 29 Moses sa til sin svoger Hobab, sønn av Re’uel fra Midjan: «Nå bryter vi opp og drar til det stedet som Herren sa at han ville gi oss. Kom og bli med oss, så skal vi gjøre vel imot deg. For Herren har lovt Israel alt som er godt.» 30 Hobab svarte: «Nei, jeg blir ikke med. Jeg vil dra hjem til mitt land og min slekt.» 31 Da sa Moses: «Du må ikke forlate oss! Du vet jo best hvor vi skal slå leir i ørkenen. Du må være veiviser for oss. 32 Hvis du går med oss, skal vi dele med deg det gode som Herren gir oss.»

Re’uel fra Midjan viser seg å være Jetro, Moses sin svigerfar. Så Hobab er antagelig bror til Moses sin kone :-) 
Det som gjør det spesielt syntes jeg, er tanken på at Moses flyktet til disse fremmede og bodde der i 40 år. Han ble en del av deres familie - selv om de ikke var av hans folk.
Her ser vi at denne familien blir viktig igjen. Jeg tror at de hele tiden var en del av Guds plan. Gud ser hva vi trenger, lenge før vi trenger det. 

Det andre jeg la merke til, var den poetiske bønnen i slutten av kapitlet. 

 35 Hver gang kisten brøt opp, sa Moses:
        «Reis deg, Herre!
        La dine fiender bli spredt
        og dine motstandere flykte fra ditt åsyn!»
    36 Og når den stanset, sa han:
        «Vend tilbake, Herre,
        til alle titusener i Israels stammer!»

Minner litt om hvordan Gud beskyttet dem da de flyktet ut av Egypt. En Herrens engel gikk foran dem og ledet dem. Men når fienden truet bak dem, byttet engelen plass og gikk bak - mellom dem og fienden. Først trengte de ledelse, men her trengte de beskyttelse. (2.Mos.14;19)

Herre, takk at du hele tiden ser hva vi trenger, her og nå - eller et godt stykke inn i fremtiden. Du ER begge steder.