Luk 7

Dagens kapittel starter med en sterkt tros historie.

Men da han nærmet seg huset, sendte offiseren noen av sine venner til ham med bud: «Herre, gjør deg ikke mer bry! Jeg er ikke verdig til at du kommer inn i mitt hus  7 – derfor våget jeg heller ikke selv å komme til deg. Men si bare et ord, så vil gutten bli frisk.  8 For jeg står selv under kommando, men har også soldater under meg. Sier jeg til en av dem: Gå! så går han, og til en annen: Kom! så kommer han, og til min tjener: Gjør dette! så gjør han det.»  9 Jesus undret seg da han hørte dette, og han vendte seg til mengden som fulgte ham og sa: «Det sier jeg dere: Ikke engang i Israel har jeg funnet en slik tro.» 10 Og da utsendingene kom tilbake til huset, fant de tjeneren frisk.

Selv Jesus var forundret over den sterke tro og tillit denne offiseren hadde. "Si bare et ord" Offiseren hadde også rett. For Jesus var det nok å bare si et ord.
Dette fikk meg til å tenke på Thomas, som bare måtte SE og RØRE ved Jesus. Jeg må innrømme at jeg i blant kjenner den samme lengselen etter noen tydelige tegn... Det kan selvsagt skje, og det det er mange som opplever det. Men heldigvis ligger Guds nærvær i mer enn dette. "Salig er den som ikke ser, og likevel tror" sa Jesus.

Kort tid etter gav Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde drog sammen med ham. 12 Som han nå nærmet seg byporten, ble en død båret ut for å begraves. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. 13 Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne og sa: «Gråt ikke!» 14 Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» 15 Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. 

"Han är en så förstående Gud" synger Roland Utbult. En Gud som har medfølelse for oss.

Heldigvis kan Gud også gi synlige tegn :-) Johannes, som spør om Jesus er den som skal komme, eller om de skal vente en annen, får dette svaret av Jesus;

22 Og han svarte: «Gå og fortell Johannes hva dere har sett og hørt: Blinde ser, lamme går, spedalske renses, døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige

Jesus vitner om Johannes, og sier
 28 Jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, er ingen større enn Johannes. Men selv den minste i Guds rike er større enn han. 

Jeg måtte smile litt av dette verset. For først sier han jo at ingen er større enn Johannes... også er selv den minste i Guds rike større?
Jeg ser for meg to ting; Det å være frelst av nåde, og bli Guds barn - DET er det største. Det andre er at Jesus ofte viser at hans målestokk er stikk motsatt av den menneskelige. "Den minste er størst, de siste skal bli de første, elsk deres fiender osv"

Kapitlet avslutter med en sterk historie;

En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han kom hjem til ham og tok plass ved bordet. 37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus var gjest hos fariseeren, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve.

Denne kvinnen, som var utstøtt av alle andre, hun hadde merket at Jesus var annerledes. Hun hadde håp, og ville møte ham. 

Men fariseeren og Jesus hadde to helt forskjellige syn på denne kvinnen. Fariseeren ser alle feilene, mens Jesus ser en tilgitt kvinne.

Det er stort å lese om hvor stor omsorg Jesus har for folket. Og det synet han har på de svakeste i samfunnet. Han som har lovet å være med oss hver dag! Herre, i dag vil jeg takke for denne store gaven, å få være barn av deg!