3.Mos 27

I dette siste kapitlet av 3.Mos blir det satt verdier på det som er viet Herren. 

1 Herren talte til Moses og sa: 2 Si til israelittene: Når noen gir et høytidelig løfte om å vie et menneske til Herren, skal løsesummen fastsettes slik: 3 En mann som er mellom tjue og seksti år, skal verdsettes til femti sekel sølv etter helligdommens vekt. 4 En kvinne skal verdsettes til tretti sekel. 5 Et menneske som er mellom fem og tjue år, skal verdsettes til tjue sekel dersom det er en gutt, og til ti sekel dersom det er en pike. 

Kanskje provoserende at kvinnen bare hadde halve verdien, men på den tiden var det stort sett bare mannen som hadde mulighet til å stå for økonomien. En kvinne var helt avhengig av en mann. At dette handlet om kultur, og ikke Guds syn på mennesker, det får vi bekreftet bl.a. gjennom Galaterbrevet 3;28

26 For dere er alle Guds barn i kraft av troen på Kristus Jesus. 27 Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. 28 Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én, i Kristus Jesus. 29 Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.

En detalj fra denne moseloven som gjorde inntrykk på meg, var dette;
8 Er noen så fattig at han ikke kan betale disse pengene, skal han stilles fram for presten, og presten skal verdsette ham. Presten skal sette verdien etter det han har råd til, han som gav løftet.

Det forteller meg at Gud sørget for at alle var medregnet. Det å tjene Gud var ikke bare for de rike, de som hadde framgang. Det var for alle! Det er det også i dag. 

Herre, takk for at du regner med alle! Alle som tar imot deg, dem gir du rett til å bli ditt barn, de som tror på ditt navn; JESUS (Joh.1;12) Takk for at alle  er verdifulle i dine øyne, uansett kultur eller livssituasjon.