2.Kong 2

I dagens kapittel avsluttes profeten Elias virke like sterkt som det livet han hadde levd. 

Det starter med at hans disippel og etterfølger Elisja ikke helt vil slippe taket, selv om han vet at Elias tid snart er over.

2. Elia sa til Elisja: «Bli du her; for Herren sender meg til Betel.» Men Elisja svarte: «Så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Jeg vil ikke skille lag med deg.» Så gikk de ned til Betel. 3. Profetdisiplene i Betel kom ut til Elisja og sa til ham: «Vet du at Herren i dag vil ta din mester bort over hodet på deg?» Han svarte: «Ja, jeg vet det, jeg også. Ti bare stille!»

Dette gjentok seg flere ganger. Så kommer denne siste samtalen mellom dem, og jeg blir målløs av Elisjas frimodighet :-)

8. Elia tok kappen sin, rullet den sammen og slo på vannet. Da delte vannet seg, og begge gikk over på tørr bunn. 9. Mens de gikk over, sa Elia til Elisja: «Si hva du vil at jeg skal gjøre for deg før jeg blir tatt fra deg.» Elisja sa: «La meg da få din ånd i dobbelt mål!» 10. Elia svarte: «Det er ikke lite, det du ber om. Men hvis du ser meg når jeg blir tatt bort fra deg, skal du få det, ellers ikke.»

Til og med Elia sier rett ut at dette var mye å be om :-) 
Men frimodigheten hans får lønn. Han får se Elia bli hentet, og allerede samme dag opplever han et mirakel;

13. Så tok han opp Elias kappe som var falt av ham. Han gikk tilbake og stilte seg ved bredden av Jordan. 14. Der tok han kappen som var falt av Elia, slo på vannet og sa: «Hvor er Herren, Elias Gud?» Da Elisja slo på vannet, delte det seg, og han gikk over.


Det er en sterk historie. 

På slutten av kapitlet kommer en sjokkerende historie. Den gjør rett og slett vondt å lese. Det kommer noen smågutter og erter Elisja, og de er ganske pågående. Eliasja blir sint og forbanner dem - og i samme øyeblikk kommer to  bjørner ut av skogen og river dem i hjel. 

Jeg lurer på hvordan Elisja selv reagerte over det som hendte? Riktignok var han sikkert full av både sorg, sinne og frustrasjon - men likevel? Kanskje han selv ble sjokkert over hvilken makt det lå i hans ord...?


To helt forskjellige ting å reflektere over i dag.
Det ene er vår frimodighet i forholdt til hva vi kan be om! Hvilke mål og drømmer har jeg? Hva våger jeg å ha tro for?

Det andre er at ord har makt... Hva jeg sier til andre, eller til meg selv har betydning. Stor eller liten. Spesielt viktig er det å veie sine ord når man er sint. Når følelsene koker er det fort gjort å si noe man anger eller kanskje ikke en gang mente...


Herre, takk for at jeg kan komme til deg i dag. Jeg har ikke så store drømmer eller planer - men kanskje jeg burde drømme litt mer? Våge litt mer? 
Ef.2;10 sier "For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem"  Må du åpne mine øyne Herre, så jeg ser hvilken plan du har for meg.

Også vil jeg be om hjelp til å bevare min tunge. For som Salomo sier i Ord 18:21, så finnes det både liv og død i den... Den kan både bygge og rive ned. Hjelp meg Herre, så jeg kan være en som bygger!