Jer 37

2. Verken Sidkia eller hans menn eller folket i landet ville høre på de ord som Herren talte gjennom profeten Jeremia. 3. Likevel sendte kongen Jehukal, Sjelemjas sønn, og presten Sefanja, Ma'asejas sønn, til profeten Jeremia for å si: «Be for oss til Herren vår Gud!»

Slik åpner dagens kapittel. Ingen ville høre, og likevel sender de noen for å be... Nå kan det være mange grunner til det. Kanskje de bare utførte en tradisjon? Eller kan det være at de hadde et lite håp om at Gud kanskje ville høre dem likevel?

Nå hadde Gud gitt dem klar beskjed, og de hadde valgt å ikke høre... så kanskje de var litt vel optimistiske? Jeg vet ikke.

Men det fikk meg til å tenke på disse tre viktige pilarene som Paulus snakker om i 1.Kor 13, tro, håp og kjærlighet. Håpet står i midten, som selve bindeleddet mellom tro og kjærlighet. For begge disse kan bli svakere når de møter motstand. Men det siste som slipper taket, er håpet. Håpet er også den som kan blåse nytt liv i tro og kjærlighet, ikke sant? 
Så selv om folket var langt nede, og manglet tro og kjærlighet, så hadde noen av dem et håp... 


Jeremia hadde både tro, håp og kjærlighet. Det gav ham styrke, men det betyr ikke at alt blir lett av den grunn... det skulle han få merke. Frimodig hadde Jeremia ropt ut Ord fra Gud, om hvordan det ville gå for landet. Ord som gjorde at Jeremia ble kastet i fengsel... (v.16)
Gud har ikke lovet et enkelt liv, men han har lovet å være med hele veien, uansett hva vi møter.

Fortsatt har kongen et håp, og sender bud til Jeremia i fenglset;
 «Er det kommet noe ord fra Herren?» «Ja,» svarte Jeremia, og fortsatte: «Du skal overgis i babylonerkongens hånd.» 18. Så sa Jeremia til kong Sidkia: «Hva ondt har jeg gjort mot deg og dine menn og dette folket, siden dere har satt meg i fengsel? 19. Og hvor er nå profetene deres, som spådde at babylonerkongen ikke ville komme og angripe dere og dette landet?

Jeg begynner å ane at kongens håp var et annet svar enn det han hadde fått. Han hadde faktisk fått et Ord fra Gud. Men det var ikke det Ordet kongen hadde håpet på. Han ventet stadig på et annet Ord.


Jeg tror ikke kong Sidkia er den eneste som har opplevd slikt... Vi velger i blant hva vi vil høre, og hva vi ikke vil høre. Finner de svarene vi søker å finne. Henter bekreftelser på det vi ønsker. 
Derfor tror jeg bønnen til David i salme 139 er viktig å be i blant. Jeg trenger en Far som veileder og hjelper meg, når jeg  har forvillet meg inn i noe jeg ikke burde.

23 Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte,
prøv meg og kjenn mine tanker.
24 Se om jeg er på den onde vei,

og led meg på evighetens vei.

Jeg har også lyst til å takke deg Herre, for håpet! Håpet som blåser nytt liv i tro og kjærlighet. Takk at du er den som legger det ned i våre hjerter, du som elsker oss med en evig kjærlighet.