1.Kong 17

Dagens kapittel er veldig spesielt. Og sterkt! For en mektig profet denne Elia var!

1. Elia fra Tisjbe, en av innflytterne i Gilead, sa til Akab: «Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg tjener: De første årene skal det verken komme dugg eller regn uten på mitt ord.» 
2. Da kom Herrens ord til Elia, og det lød så: 3. «Dra bort herfra, ta veien mot øst og gjem deg i Krit-dalen, øst for Jordan! 4. Der kan du drikke av bekken, og jeg har sagt fra til ravnene at de skal sørge for mat til deg.» 5. Så drog Elia av sted og gjorde som Herren hadde sagt. Han gikk til Krit-dalen, øst for Jordan, og gav seg til der. 6. Ravnene kom til ham med brød og kjøtt hver morgen, og med brød og kjøtt hver kveld, og han drakk av bekken.


Dette fikk meg til å tenke på en salme jeg skrev om for litt siden. Salme 50;

Herren, Gud over guder, taler,
han kaller på jorden fra øst til vest. 
2 Gud stråler fram fra Sion,
skjønnhetens krone. 

10 For mine er alle dyr i skogen
og villdyrene på de tusen fjell.
11 Jeg kjenner alle himmelens fugler,
og krypet på marken tilhører meg.
12 Var jeg sulten, bad jeg ikke deg om noe,for min er jorden og det som fyller den. 

Salmen fortsetter med de trøstefulle ordene vi kjenner så godt;

15. Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg. 


Når vannet i bekken tar slutt, fortsetter Gud å hjelpe Elia, nå på annet vis;

7. Da det var gått en tid, tørket bekken bort, for det kom ikke regn i landet. 8. Da kom Herrens ord til Elia, og det lød så: 9. «Dra av sted til Sarepta, som hører til Sidon, og gi deg til der! Jeg har sagt fra til en enke som bor der, at hun skal sørge for mat til deg.»

Denne enken opplevde virkelig en test på sin tro...Hun valgte å stå på det hun hørte, og opplevde seier.

Hun svarte: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit; jeg har bare en neve mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker noen vedpinner og vil gå hjem og lage mat til meg og sønnen min. Så kan vi spise og legge oss til å dø.» 13. Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først et lite brød av melet, og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. 14. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.»

Det må jo ha vært litt skummelt å tenke på andre først, når hun hadde så lite. På den annen side, så visste hun at alt håp var ute. Hun hadde bare dette ene måltidet igjen. 
Hun valgte å være lydig. Hun ga det siste hun hadde, og vant tilbake livet!

Kom til å tenke på enken Jesus beundret, så ga det siste hun eide til templet. Tenk å være raus, også når man nesten er ribbet for alt... 
Herre, jeg ser deres hjertelag og ber om at Du må forme mitt hjerte slik som deres!

Kapitlet forsetter å fortelle om denne enken og hennes sønn. Enda en gang blir hennes tro satt på prøve, og profeten ber inderlig for dem. 

20. Han ropte til Herren og sa: «Herre, min Gud! Vil du virkelig gjøre så vondt mot denne enken som jeg får bo hos, at du lar sønnen hennes dø?» 21. Så strakte han seg tre ganger bortover barnet og ropte til Herren: «Herre, min Gud! La barnet få livet tilbake!» 22. Herren hørte Elias bønn. Gutten fikk livet tilbake; han livnet til igjen. 

Og enda en gang skulle denne familien få styrket sin tro på Guds omsorg.

Herre, takk for din omsorg! Hele livet, i alle slags situasjoner, kan jeg sette min lit til Deg.