tirsdag 12. november 2019

Jer 12

Dagens kapittel handler en del om valg. Det hører vi egentlig ganske ofte om, gjennom bibelen. Så er da også valg noe som preger oss hver dag. Fra vi våkner til vi sovner. Valg som får små og store konsekvenser. 

Jeg har lyst til å starte med slutten av kapitlet først i dag. Her handler det både om Juda og nabolandene.

14 Så sier Herren om alle de onde grannefolk som forgriper seg på det landet jeg har gitt mitt folk Israel til odel og eie: Jeg rykker dem opp fra deres jord, og Judas ætt rykker jeg opp midt iblant dem. 15 Men siden, etter at jeg har rykket dem opp, vil jeg forbarme meg over dem igjen og føre dem tilbake, hver til sin odel og sitt land. 16 Og hvis de da virkelig lærer å gjøre som mitt folk, så de sverger ved mitt navn og sier «så sant Herren lever», likesom de før lærte mitt folk å sverge ved Ba’al, da skal de bygges opp igjen midt iblant mitt folk. 17 Men dersom et folk ikke vil høre, rykker jeg det opp, rykker det opp og gjør ende på det, lyder ordet fra Herren.

Vi hører mye om både nåde og dom gjennom bibelen. Ingen tvil om at Gud virkelig ønsker sitt folk, selv om det stadig viser både gjenstridighet og motvilje...
Men jeg må også innrømme at gamle testamentet forteller mye om at jeg får som jeg fortjener. Jeg må gjøre meg fortjent til å bli Guds barn. 

Men så handler også hele gamle testamentet om LOVEN. I den gamle pakt var det loven som gjorde dem til Guds folk. Om de valgte å følge loven, var Guds løfter store og sterke. Men brøt de loven, var det dommen som ventet. 

Og med dette stadig innprentet, så var det kanskje ikke så rart at Jobs venner (i Jobs bok) var så overbevist om at Job hadde brutt loven... 
Også Jeremia undrer i dagens kapittel, for ting går ikke helt etter oppskriften.

Herre, du har alltid rett
        når jeg fører sak med deg.
        Likevel må jeg gå i rette med deg.
        Hvorfor har de onde lykken med seg,
        hvorfor er alle de troløse trygge?


Selv var han jo en som virkelig hadde valgt både loven og oppgaven Gud hadde gitt ham. Likevel møtte han stor motgang, han som fortjente velsignelse...

 7 Jeg har forlatt mitt hus
        og gitt avkall på min arv.
        Min elskede har jeg gitt i fiendenes vold.
   
  8 Mitt eget folk er blitt for meg
        som en løve i tette skogen.
        De brøler mot meg,
        derfor har jeg uvilje mot dem.
   
  9 Er mitt folk blitt en spraglet fugl
        som rovfugler samler seg omkring?
        La alle villdyr i marken samles,
        før dem hit, så de kan ete!
   
 10 Mange gjetere har herjet min vingård
        og trampet ned min odelsjord;
        de har gjort mitt herlige land
        til en livløs ørken,
   
 11 til en sturende ødemark;
        uhyggelig øde ligger det foran meg.
        Hele landet er lagt øde,
        og ingen bryr seg om det.


Når jeg leste disse versene, lurte jeg litt på om det virkelig var profetens landeområder det handlet om, eller hele folket. Så jeg valgte å sjekke min bibelkommentar som hadde en absolutt troverdig forklaring;

(Sitat;) Herren selv lider! Han måtte forkaste sitt folk. Må ikke da ha del i samme lidelse? (sitat slutt)


Jeg har lyst til å legge til at alt ikke er helt svart/hvitt. Det ser vi jo ofte gjennom bibelens historie. Å følge Gud trofast er ikke ensbetydende med evig lykke og framgang. Selv de store heltene møtte mye motgang. Men de hadde med seg Guds trofasthet og styrke hele veien. 

I den nye pakt handler det ikke først og fremst om hva jeg har gjort eller hva jeg kan få til. Jesus har gjort det jeg selv ikke kunne, eller kan klare. Jeg er velsignet med Guds nåde (det er du også!) Men det handler fortsatt om valg. Ikke bare én gang, men faktisk hver dag. 

Herre, først og fremst takker jeg deg for din store nåde! Takk for at det er din kjærlighet som driver meg. Det finnes ingen bedre drivkraft enn den! Jeg velger å tro på deg, ta imot gaven det er å følge deg. Jeg fikk lyst til å avslutte med ord fra Davids salme 86

 8 Herre, blant guder er ingen som du,
        og ingen gjerninger er som dine.
   
  9 Alle folk som du har skapt,
        skal komme og bøye seg for deg, Herre,
        tilbe deg og ære ditt navn.
   
 10 For du er stor, og du gjør under.
        Du alene er Gud.
   
 11 Herre, lær meg din vei,
        så jeg kan vandre i din sannhet.
        Gi meg et udelt hjerte,
        så jeg frykter ditt navn.
   
 12 Jeg takker deg, Herre, av hele mitt hjerte;
        min Gud, jeg vil evig ære ditt navn.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar