Job 14

Job fortsetter i dagens kapittel, å sette ord på sin nød og sine vanskelige tanker

13 Å, om du ville gjemme meg
        og holde meg skjult i dødsriket
        inntil din vrede går over!
        Om du ville sette meg en frist
        og så huske på meg igjen!
    14 Kunne en som er død, få liv igjen,
        da ville jeg holde ut i striden
        helt til min avløsning kom.
    15 Da skulle du rope og få svar,
        du ville lengte etter din skapning.

Det å ikke vite - det er både en velsignelse og en ... byrde. Skjønt byrden hadde vært så mye større om man visste alt. Tenk om Job hadde visst, midt i sitt lykkelige liv, hvilken byrde som ventet ham. Hvordan kunne han da glede seg over det han hadde? 
Men nå, når lidelsen er så sterk at han knapt holder ut, og han ikke er i stand til å se noe håp. Tenk om han hadde visst at det faktisk var en frist - lidelsen vil få en ende. Han vet det bare ikke...

Smerten han bærer merkes særlig i siste del av kapitlet;
    21 Får hans sønner ære, vet han det ikke;
        går det nedover med dem, merker han det ikke.
    22 Han har nok med smerten i sin kropp
        og med sin egen sjelekval.

Herre, vi ber for de som kjemper i mørke og håpløshet, de som ikke ser noen løsning. Herre, hvordan kan vi hjelpe? Akkurat nå ber jeg for henne som har fått vite at spredningen er et faktum. Det er ikke lenger håp, sett med våre øyne. Men så vet vi at du kan rekke hånda ut, du kan helbrede og lege. Det jeg ber aller mest om, er at du skal holde hennes håp og mot oppe. Midt i mørket kan hun hvile i deg - for hos deg er liv og lys. Som kong David sier i salme 139; "Mørke er ikke mørk for Deg, ja mørket er som lyset" La henne få kjenne varmen fra ditt LYS!