1.Mos 25

Dagens kapittel handler mest om slektsnavn. Det er Abrahams siste leveår, det ramses opp hvilke slekter som kommer etter ham. 

På slutten av kapitlet møter vi Esau og Jakob. De var visst svært forskjellige, selv om de var tvillinger. Og så står det så rart, at mor og far hadde hver sin favoritt. (Det var i det minste bra at de ikke hadde samme favoritt. Nå ble i alle fall begge elsket...)

27 Da guttene vokste opp, ble Esau en dyktig jeger, som holdt til ute i marken. Jakob var en fredelig mann, som bodde i telt. 28 Isak holdt mest av Esau, for han ville gjerne ha vilt; men Rebekka var mest glad i Jakob.

De var forskjellige, disse brødrene, også i holdninger. 
29 En gang holdt Jakob på å koke en suppe. Da kom Esau hjem fra marken, trett og sulten. 30 Han sa til Jakob: «La meg få sette til livs noe av det røde du har der; for jeg er helt utkjørt!» Derfor kalte de ham Edom. 31 Men Jakob sa: «Du må først selge meg førstefødselsretten din!» 32 Esau svarte: «Du ser jeg holder på å dø av sult! Hva skal jeg da med førstefødselsretten?» 33 Jakob sa: «Sverg først på det!» Så sverget han og solgte sin førstefødselsrett til Jakob. 34 Jakob gav ham da brød og linsevelling, og han spiste og drakk. Etter måltidet reiste han seg og gikk sin vei. Så lite brydde Esau seg om førstefødselsretten.

Så lite brydde han seg om det han hadde. 
Hvilke holdninger har jeg til det jeg har fått? Og det jeg har? 
Hva med rettighetene jeg har som Guds barn? 
Jeg er ikke helt typen som "står på krava" Ikke fordi jeg ikke bryr meg, men mer fordi jeg tror det er en dårlig egenskap. Men her kan jeg ta feil, og faktisk gå glipp av noe.
Jeg fikk lyst til å lære mer om hva jeg  har i Kristus, og ta mer vare på det. 

Herre, takk for at jeg får være ditt barn. Måtte jeg ta vare på og sette pris på den gaven!