1.Mos 21

Så fikk Sara og Abraham sin Isak på sine gamle dager. Hagar med sønnen Ismael var ikke lenger Saras løsning på problemet. Nå var det plutselig bitt et problem i stede.... 
De ble begge sendt vekk fra stedet. Men så går Hagar seg vill i ørkenen, og vi leser fra dagens kapittel;

15 Da det ikke var mer vann igjen i sekken, kastet hun barnet inn under en busk. 16 Så gikk hun og satte seg et bueskudd lenger borte; for hun tenkte: «Jeg kan ikke se på at gutten dør.» Mens hun satt der, begynte gutten å gråte. 17 Gud hørte at han gråt. Da ropte Guds engel fra himmelen til Hagar og sa: «Hva er i veien med deg, Hagar? Vær ikke redd! For Gud har hørt gutten gråte der han ligger. 18 Reis deg, ta ham opp og hold ham fast i hånden! For jeg vil gjøre ham til et stort folk.» 19 Så åpnet Gud hennes øyne, og hun fikk se en brønn. Hun gikk og fylte sekken med vann og lot gutten drikke.20 Gud var med gutten. Han vokste opp i ørkenen og ble bueskytter. 21 Han bodde i Paran-ørkenen, og hans mor tok en kone til ham fra Egypt.

Det er minst to ting jeg lærer ut av dette. Gud hørte gråten. Det var som en bønn i seg selv! Bare tårer er også en bønn. 
Det andre jeg syntes er stort, er Guds omsorg for Ismael, til tross for at han ikke var en del av Guds plan. Abraham og Sara hadde (i alle fall i mine øyne...) gjort feil og funnet egne løsninger som nå var blitt et problem. Og likevel griper Gud inn og velsigner. Det kaller jeg NÅDE.

Herre, i dag vil jeg takke deg for din nåde. Jeg vil takke deg for at du tar deg av oss, både når det går bra og når vi har trått helt feil og kanskje til og med gått oss vill.... Du er vår omsorgsfulle Far, og vi elsker Deg!