1.Mos 12

Herren sa til Abram: «Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg!  2 Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse!
     3 Jeg vil velsigne dem som velsigner deg,
        og forbanne den som forbanner deg.
        I deg skal alle slekter på jorden velsignes.»

Slik åpner dagens kapittel. Tenk hvilket løfte denne mannen fikk. En mann som var gift med en kvinne som ikke kunne få barn...det leste vi i forrige kapittel. Nå kjenner vi jo historien, og vi vet at kallet blir prøvet :-) Men vi vet også at det ble som Gud hadde sagt. Også i denne siste delen, der Gud sier at alle jordens slekter skal velsignes gjennom ham. I hans slekt kom jo også vår frelser JESUS. Også vi som tror, blir regnet for å være " Abrahams barn" I Galaterne 3 skriver Paulus;
 8 Skriften forutså at Gud vil rettferdiggjøre hedningene ved tro, og den forkynte på forhånd dette gode budskapet til Abraham: I deg skal alle folkeslag velsignes.  9 Derfor blir de som tror, velsignet sammen med den troende Abraham. 

Men også denne sterke, troende og kloke Abraham gikk sine egne veier i blant. Det ser vi bl.a. når han reiser til Egypt og blir engstelig for å miste livet pga sin vakre kone... "Si at du er min søster"... 
Nå dømmer jeg ham ikke, for frykten kan ha vært svært så reel. Det som overrasker meg derimot, var at han fryktet for livet etter det sterke kallet Gud hadde gitt ham. Men så smiler jeg også, for jeg tenker at også denne sterke patriarken var et menneske. Kalt, og elsket av Gud.

Herre, jeg legger denne dagen i dine hender. Takk for at jeg får være et "Abrahams barn" En velsignet slekt. Barn av Gud.


(refleksjoner over samme tema fra 2016)