onsdag 17. januar 2018

Joh 4;27-54

27 I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne.

Slik starter dagens kapitteldel. Det overrasket visst disiplene. Det var jo et samfunn der forskjellen mellom menn og kvinner var stor. De skulle nok forundre seg enda mer. For hun var en kvinne fra Samaria (et folk de ikke ville snakke med en gang...) I tillegg hadde hun sine feil som gjorde at hun valgte å komme til brønnen alene, tidlig på morgenen. Så slapp hun å få alle fordømmende blikk. 
Jesus derimot, fyller henne med nytt håp, iver og glede.

Det er også godt å se hvordan dette gleder hjertet til Jesus. Han som egentlig var sulten og hadde sendt disiplene av sted etter mat - han kjenner på at det er helt andre ting som også gir næring;

 31 I mellomtiden ba disiplene Jesus: «Rabbi, kom og spis!» 32 «Jeg har mat å spise som dere ikke vet om», svarte han. 33 De sa til hverandre: «Har kanskje noen kommet med mat til ham?» 34 Men Jesus sa til dem: «Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg, og fullføre hans verk. 35 Dere sier: Ennå er det fire måneder til innhøstingen. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst. 36 Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen. 

Samtalen Jesus  hadde denne morgenen, ble virkelig til noe stort.
 41 Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, 42 og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» 

Kapitlet avslutter med et stort under. Nå har vi nettopp lest om kvinnen som hadde den fortrolige samtalen med Jesus, i hans nærvær. Denne gangen er det en fortvilet far som ber for sønnen sin, som ligger for døden en hel dagsreise unna. Jesus blir ikke med ham, og det kunne jo tatt motet fra ham. Men heldigvis tror han på Jesus, og underet skjer.

 52 Han spurte dem når det var blitt bedre med ham. De svarte: «I går, ved den sjuende time, forsvant feberen.» 53 Faren skjønte at det var skjedd akkurat da Jesus sa til ham: «Sønnen din lever.» Og han og hele hans hus kom til tro.

Ting jeg tenker på i dag, er at det å være med å gi, det å ha meningsfylte oppgaver - det gir også en type næring vi trenger.
Slutten på kapitlet er også en oppmuntring til å be for mine. Gud kan hjelpe selv de som er langt unna.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar