Hosea 11

Dagens kapittel viser tydelig Guds kjærlighet til Israel, til tross for deres frafall. Tidligere har vi sett en del av konsekvenser, og hørt om Guds vrede, men jeg har likevel ant at Gud elsket dem tross alt. I dag er det helt tydelig.

Da Israel var ung,
        fikk jeg ham kjær,
        jeg kalte min sønn fra Egypt.
     2 Men jo mer jeg ropte på folket,
        dess mer gikk de bort fra meg.
        De ofret til Ba’al-gudene,
        tente offerild for gudebilder,
     3 – enda jeg lærte Efraim å gå
        og tok dem på armene mine;
        men de skjønte ikke at jeg leget dem.
     4 Jeg drog dem med milde bånd,
        ja, med kjærlighetens tømmer.
        Jeg stelte med dem likesom bonden
        som løfter åket fra nakken;
        jeg bøyde meg ned og gav dem mat.

  8 Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim,
        og la deg fare, Israel?
        Hvordan oppgi deg som Adma,
        gjøre med deg som med Sebojim?
        Hjertet vender seg i meg,
        all min medlidenhet våkner.

Dette er vår Gud, til og med fra gamle testamentet! Jeg la også merke til ordene i v.3 De var i Guds omsorg, men de skjønte det ikke. Det tror jeg gjelder i dag også. At ikke alle forstår at de er i Guds omsorg. Ting de kanskje tror er bare tilfeldigheter kan faktisk være Guds omsorg. 

Det er en oppmuntring for meg, til å be for mine rundt meg, som ikke tror. Jeg ber om Guds omsorg for dem, og tror på at Gud virkelig elsker dem! Jeg ber om at de skal smake og kjenne at Gud er god, og ta ham imot i tro. Jeg ber også for meg, at jeg skal se muligheter og gripe dem. I mellomtiden vil jeg være stille og be - for HAN KAN.