12 Moses sendte bud etter Datan og Abiram, Eliabs sønner. Men de sa: «Nei, vi kommer ikke! 13 Er det ikke nok at du har ført oss opp fra et land som flyter med melk og honning, for å la oss dø i ørkenen, om du ikke også skal gjøre deg til herre over oss? 14 Du har sannelig ikke ført oss til et land som flyter med melk og honning, og har ikke gitt oss åkrer og vingårder til odel og eie. Tror du at du kan føre folk som oss bak lyset? Nei, vi kommer ikke.»
Ut fra dette utsagnet kan jeg forstå deres harme. Det er bare det at de har glemt noe.... de har glemt de 12 speiderne (4.Mos.13) som faktisk SÅ og opplevde dette løftes landet. Det var folkets manglende mot og tro som gjorde at de igjen havnet i ørkenen.
De gjør et opprør, og det koster dem livet.
De gjør et opprør, og det koster dem livet.
Selv om det er vondt å se denne vrede siden ved Gud, så gjør han det også på en mektig måte. Det er liksom ingen tvil om at det er Gud som gjør det. Moses talte og sa;
" 29 Dersom disse (som gjorde opprør) dør på samme vis som andre mennesker, dersom de får samme lagnad som alle andre, da er det ikke Herren som har sendt meg"
31 Ikke før var Moses ferdig med å tale, så revnet jorden under dem. 32 Den åpnet sitt gap og slukte både dem og deres boliger, alle som holdt med Korah, og all deres eiendom. 33 De og alle som hørte dem til, fór levende ned til dødsriket, og jorden skjulte dem. Slik ble de utryddet av menigheten.
Forferdelige - likevel mektig...
Men det kan ikke ha vært like mektig, skremmende syn for folket, for allerede dagen etter fortsatte de murringen mot Moses og Aron, og la skylden på dem for det som hadde hendt. Guds vrede var fortsatt der, og rammet mange av dem. Men Moses og Aron gikk i forbønn og soning for dem, og vreden (pesten) stanset.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar