Esekiel 8

Esekiel skiller seg  virkelig ut i forhold til Jesaja og Jeremia i alle fall. Han har så mange underlige syn. Også i dagens kapittel starter det med slikt. Spennende også da! Han må jo ha vært litt ... sær..? Nesten så jeg gleder meg til å møte ham en dag (leeer)

Bare hør hvordan dagens syn starter;

 2 Da fikk jeg se en skikkelse som lignet en mann. Nedover fra hoftene så den ut som ild, og fra hoftene og oppover var det likesom en glans, som skinnende metall å se til.  3 Han rakte ut noe som lignet en hånd, og tok tak i hårluggen min. Ånden løftet meg opp mellom jord og himmel, og i syner fra Gud tok den meg med til Jerusalem, til porten i nord som fører inn i den indre tempelgård. 
7 Så tok han meg med til porten som fører inn i tempelgården, og der så jeg et hull i veggen.  8 Han sa til meg: «Menneske, bryt deg igjennom veggen!» Da jeg hadde gjort som han sa, fikk jeg se en dør.  9 Og han sa til meg: «Gå inn og se....

Og det er hva han ser, av alt det onde de gjør i Israel, som er det egentlige temaet. Selvsagt er det tungt! Det samme er Guds hjerte over det han ser, og prøver å vise profeten.
Er jo litt spennende måte å vise det på, er det ikke...? For ikke å snakke om profeten selv, som bare sier det rett ut hva han ser - samme hvor underlig synet måtte være.

Kapitlet har en veldig tung slutt. Som om det ikke var noe håp. Mørkere øyeblikk tror jeg ikke det går an å ha? Øyeblikk uten håp?

 17 Da sa han til meg: «Ser du, menneske? Er det ikke nok at Juda-ætten gjør all den styggedommen som de har gjort her? De fyller jo landet med voldsferd, og slik vekker de på ny min harme. Se hvordan de holder vinranken opp under nesen på meg. 18 Så vil jeg også gripe inn i harme. Jeg vil ikke vise medlidenhet eller skånsel. Om de roper aldri så høyt inn i mine ører, vil jeg ikke høre på dem.»

Heldigvis ble ikke dette et "siste kapittel"!

Refleksjoner fra 2020 her