Esekiel 14 og 15

 3 Menneske, disse menn har gitt avgudene rom i sitt hjerte.
Dagens første kapittel er også et dommens kapittel... menneskene har gjort sine valg for hva de ville åpne hjertene sine for. Jeg tar også mine valg hver dag. Og når sant skal sies, gir jeg rom for litt av hvert - og ikke alt er bare godt heller... Det er lurt å reflektere av og til, og kanskje ta noen nye valg.

 5 Jeg vil gripe Israels ætt om hjertet, fordi de har vendt seg bort fra meg for å dyrke alle sine avguder.

Til tross for alt dette, lengter Gud etter menneskene - men de fortsetter å ta valg som fører dem på ville veier.  Og ingen kan redde dem denne gangen. Ikke en gang om de hadde hatt "Noah, Daniel og Job"...

  14 Om disse tre menn, Noah, Daniel og Job, var der, kunne de med sin rettferd bare berge sitt eget liv, sier Herren Gud.

Vi ville fått samme dom - om det ikke hadde vært for JESUS, vår redningsmann. 

Jesus, jeg takker for det du har gjort for oss!! Jeg ber for dagen i dag, at du skal veilede og hjelpe meg når jeg gjennom dagen åpner hjertet og gir rom for både det ene og det andre.  Måtte det gjennom hele dagen gi rom for DEG!


Også i dagens neste kapittel profeterer Esekiel dom. 

Interessant hvilket bilde han bruker her. Vintreet. 

Herrens ord kom til meg, og det lød så:  2 Menneske, er vintreet bedre enn andre trær, vinranken som står blant trærne i skogen?  3 Kan veden av det brukes til emne, eller kan en lage en knagg av den til å henge alle slags redskaper på?  4 Når veden blir brukt til brensel, så den blir brent i begge endene og svidd på midten, duger den da til emne?  5 Nei, selv da den var uskadd, kunne den ikke brukes til emne. Hvor mye mindre når ilden har brent den så den er svidd!

Mens Esekiel bruker vintreet som et bilde på noe dårlig, bruker Jesus vintreet som bilde på noe bra. Det er selvsagt fordi de ser på to helt ulike ting, nemlig hva det skal eller kan brukes til. Likevel litt artig da, syntes jeg :-)

Og da, når jeg vender meg mot dem, skal dere sanne at jeg er Herren.  (v.7)

Akkurat disse Ordene får vi høre en del gjennom profetene. "Da skal de sanne at jeg er Herren" 

Det ligger både trøst og alvor i Ordene - jeg ser det. De skulle oppdage hvor feil de tok. Klart det gjør vondt! Men når Gud hadde reddet dem ut av Egypt på mektig vis, da sannet de at Gud var GUD på en helt annen måte. 

Jeg har sannet Gud gjennom Hans frelse og Hans trofasthet. Likevel ber jeg i blant om et enda sterkere møte med Ham. Enda jeg også i blant tenker... "Våger jeg det...?" For som jeg leste i salmen i går, så er ikke Gud bare en styrke og kraft - han er også... fryktinngytende. Kanskje en underlig beskrivelse, og det er ikke sikkert det er helt treffende. Men etter å ha lest Esekiel, så kan jeg forstå beskrivelsen også...

Gårsdagens salme (68) lød slik;
    36 Gud er fryktinngytende
        i sin helligdom.
        Det er Israels Gud
        som gir folket kraft og styrke.
        Lovet være Gud!

Jeg kom  plutselig på noe annet, nemlig Daniel (Dan 10;7-11) og Johannes (Åp.1;14-17) når de møtte dette "fryktinngytende". De falt skjelvende om "som død", for synet skremte dem. Også fikk de trøstefulle ord istedet, ord om at de ikke skulle være redde. GUD VIL OSS GODT.

Han er stor, hellig og mektig, ja ubeskrivelig - og vi er som små vintrær... og likevel er det akkurat oss han bryr seg om av hele sitt hjerte.


Refleksjoner fra 2020 her