Forrige kapittel avsluttet med å si "Her ender Jeremias ord"
Det siste kapitlet er altså ingen profetord - her er det bare krigen som beskrives - som om alle domsord fra profeten får sin bekreftelse..
Det var vondt å lese grusomheten som møtte den unge kong Sidkia (v.8-11)
Det fantastiske Herrens hus, som kong Salomo hadde bygget i all sin prakt, ble plyndret under denne krigen.
Men midt i dette håpløse, avslutter profetboken med en aldri så liten optimisme; Juda kongen Jojakin blir benådet og får spise ved kongens bord.
Bibelkommentaren fra Lunde sier om dette (sitat:)
Det var et lyspunkt og et forvarsel om den frigivelse og forløsning som var lovt. Lys og håp er sluttonen i Jeremia-boken. "Deres forløser er sterk - Herren, allhærs Gud er Hans navn (50;34)
(sitat slutt)
(Refleksjoner fra 2020 her)
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar