Jer 48

Jeg har nevnt det ganske ofte nå... men velger likevel å si det igjen. Jeg føler virkelig med Jeremia (også her i dette kapitlet) i den oppgaven han har fått, i det kallet han så trofast står i. Det må ha kostet ham stort. Det tror jeg. Stå der å rope ut Herrens dommer over flere folkeslag. I dag er det Moab som får høre.
Jeg ser ham for meg der han står og roper. Må jo innrømme at han høres sint ut. Men det er jo ordene som gir den følelsen. Han kan like gjerne ha vært fortvilet. 

Selv Gud høres jo ofte sint ut i disse ordene, men også hos Gud merker vi at fortvilelsen blir uttrykt.

 31 Derfor jamrer jeg over Moab,
        skriker for hele Moabs skyld
        og sukker over mennene fra Kir-Heres.
    32 Jeg gråter mer over deg
        enn over Jaser, du vintre i Sibma.
        Dine ranker strakte seg ut mot sjøen,
        de nådde helt til Jaser.
        Over din frukthøst og vinhøst
        kommer det en som herjer.
    33 Gleden og jubelen er borte
        fra hager og marker i Moab.

Moab må bære konsekvensene for egne handlinger, der de vendte seg bort fra Gud og stolte fullt og fast på sine egne ressurser. Gud har likevel en drøm og gode ønsker for Moab.

 47 Men til sist, i dager som kommer,
        skal jeg vende lagnaden for Moab,
        lyder ordet fra Herren.


Refleksjoner fra 2020 her