Du kan lese hele kapitlet her
Jeg har hört hvordan Job, midt i sine lidelser likevel var trofast mot sin Gud. Han mistet ikke sin tro.
Men Job var i alle fall ärlig med sine fölelser. Han ble (forståelig nok!) dypt deprimert. Det kommer tydelig fram i dette kapitlet. Og han legger ikke skjul på sín sorg over lidelsene han möter.
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar