Når vet jeg at jeg har tilgitt?

 Så møtte jeg deg til slutt

ansikt til ansikt.
Lenge gruet jeg for dette øyeblikket.
Men ettersom smerten avtok
tenkte jeg at nå spiller det ingen rolle.
Jeg er klar.
Det har jeg vært lenge

Trodde jeg.
Men når du plutselig stod der, brått og uventet…
Da kom alle følelsene jeg ikke ville kjenne
Sinne, opprør, nesten hat….
Å jeg som trodde jeg hadde tilgitt?
Jeg HAR tilgitt. Du ER tilgitt.
Men jeg er så utrolig sint på deg.

Det var så ubehagelig å møte deg
Jeg innrømmer at jeg håpet
det var minst like ubehagelig for deg.
Jeg kjenner meg forvirret
for egentlig har jeg lagt det hele bak meg
Jeg unner deg ikke noe vondt
Jeg håper du har det bra
Men jeg vil ikke se deg eller møte deg
Det gjør så vondt!

Så utrolig glad jeg er for at jeg er
I Guds trygge favn.
Jeg kjente et øyeblikk bebreidelsen tynge
Men så kom trøstens ord i mitt hjerte
- som fra Gud selv
“Det er ikke henne du er sint på
Hun er bare et bilde på den smerten du en gang møtte.
Et bilde. Det handler egentlig ikke om henne
- men om smerten”

Bebreidelsen slapp taket
og jeg får lov til å si
at jeg ikke vil møte deg igjen…

Har jeg tilgitt da?

Det er i alle fall mitt ønske
fra hjertet
Så jeg legger på nytt det vonde bak meg
når vi nå går hver vår vei - in peace

Jepp - jeg er underveis. PROSESS som en venninne stadig minner meg om.


2.Kor.4;16 sier "Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag"