Job 19

"Guds hånd har rørt ved meg" var overskriften på dagens kapittel. Først smilte jeg ved tanken, men så oppdaget jeg at det Job beskriver, er all smerten han går igjennom. 

  6 Dere må da forstå at Gud gjør meg urett
        når han spenner sitt garn omkring meg.
 20 Nå er jeg ikke annet enn skinn og ben,
        bare tannkjøttet er uskadd.
    21 Venner, vær milde og nådige mot meg!
        Guds hånd har rørt ved meg.
    22 Hvorfor jager dere meg slik som Gud...?

Job beskriver også smerten i måten han blir behandlet på av menneskene rundt ham, smerten av alle som bare forsvinner eller snur ryggen til. Smerten i ordene han blir møtt med, fra de få som fortsatt er hos ham. Job opplever virkelig både psykisk og fysisk smerte.

Men på slutten av kapitlet skjer det noe som jeg syntes er både utrolig og fantastisk. Job, som tror det er Gud selv som sender alle disse plagene, og som ikke kan forstå hvorfor, han holder likevel fast ved sin tro på Gud, ja kjærlighet vil jeg si. Han roper ut sin nød, ja også sinne og frustrasjon, men likevel sier han dette; 

 25 Men jeg vet at min gjenløser lever;
        og som den siste skal han stå fram på jorden.
    26 Når det ikke er noe igjen av min hud,
        og mitt kjøtt er tæret bort,
        da skal jeg skue Gud.
    27 Jeg skal se ham med egne øyne,
        jeg selv og ikke en fremmed.
        Å, jeg fortæres av lengsel!

Lengsel - det kjenner også jeg. Den kan jo ikke sammenlignes med Job sin, men jeg lengter etter å se Gud. 
Tenk om jeg ser og ser, uten å se....?
Da kan Du Herre, åpne mitt hjertes øye. Ja Gud kan gjøre under.