1.Kor 5

"Rett ut sagt" - slik starter Paulus dagens kapittel, rett fra levra som vi sier :-) Han snakker til en menighet som har valgt å lukke øynene for det som er galt... Ja, de er til og med stolte, som om ingenting har hendt (v.2)

Paulus derimot, tar et oppgjør med den det gjelder. En ganske hard konsekvens, men samtidig håp om nåde (v.5)

I siste del av dagens kapittel må jeg innrømme at Paulus forvirrer meg. Han som stadig har snakket om at vi ikke skal dømme hverandre. Kanskje inspirert av det som nettopp har hendt, åpner han denne gangen opp for dom...

9 Jeg skrev i brevet til dere at dere ikke skal ha noe å gjøre med folk som lever i hor. 10 Jeg mente ikke alle i denne verden som driver hor eller som er pengegriske, ransmenn eller avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden. 11 Det jeg mente, var at dere ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en ransmann. Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med. 12 Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor? Er det ikke de som er innenfor dere skal dømme? 13 De som står utenfor, skal Gud dømme. Få da den onde bort fra dere!

Hva tenker du om dette...?
Skal vi nå begynne å dømme hverandre? 
Ja, til og med fryse ut..?! (ikke spise sammen med)

Jeg tror fortsatt at vi ikke skal dømme hverandre. Det er et hovedpoeng. 
Men vi skal heller ikke lukke øynene og late som det er greit, når vi ser helt klare brudd på hva vi står for. 

Jeg kom til å tenke på en erfaring jeg har, når jeg selv har gjort noe galt. Å bli gjort oppmerksom på dette, er greit når det kommer fra en som jeg VET er glad i meg. Da takler jeg det, og det er lettere å gjøre noe med det. Men kommer det fra en som kritiserer og "ser ned på meg" kan jeg fort ta til motmæle (selv om jeg ikke burde det!)

Mitt poeng er at den som sier i fra, må gjøre det i kjærlighet. Om jeg ikke elsker, men bare forakter - da må jeg gå i meg selv først!
Vanskelig tema syntes jeg. Visst er det sant at vi er frelst av nåde. Og nåden er det eneste som gjelder. Men vi er også frelst et nytt liv.
(I 2.Kor.2;5-8 ser det ut til at Paulus tar opp denne saken igjen. Denne gangen for å oppmuntre til å vise kjærlighet og bygge opp igjen)

Størst av alt er kjærligheten. 
Herre, i dag må jeg be om STOR visdom, for dette tema overrasket meg litt... 
Jeg ønsker så absolutt ikke å komme i den fallgruben at jeg dømmer og støter fra meg. Men jeg vil jo heller ikke være blind for det som jeg bør ta et oppgjør med. For det viktigste er jo å være meg å bygge Guds rike. Og da må jeg nødvendigvis også være på vakt for det som kan ødelegge det, må jeg ikke?
Herre, vi trenger både visdom og kjærlighet.