Rom 9

Du kan lese hele kapitlet her

Jeg har nettopp vært i en diskusjon om "utvelgelsen" - den opprører meg, og jeg sier rett ut at jeg ikke tror den. For den er for meg en motsigelse. Hvordan kan dette henge sammen med "for så høyt har Gud elsket verden" Kunne han ikke heller ha sagt "sine utvalgte", dersom ikke hele verden ikke var medregnet?

Hva er det jeg ikke forstår i dette kapitlet?
Jeg har møtt noen som fryder seg over å være blant de utvalgte. Hvordan kan de fryde seg over det, når det dermed finnes noen som liksom er vraket? Jeg finner ikke rettferdighet i det - og bare DET er en motsigelse, siden Gud ER rettferdighet.

Paulus går til og med så langt som å bebreide den som våger å protestere....

Kjære Gud - jeg våger det likevel. Ikke for å gå i mot deg, men rett og slett fordi det er uforståelig for meg, og fordi jeg vet at du likevel ser at hjertet mitt er i opprør - enten jeg sier det med ord eller er helt stille.

Egentlig spiller det ingen rolle for meg hva andre måtte mene om dette med utvelgelsen eller ikke. For du ER Gud, det tviler jeg ikke på. Det jeg tviler på, er menneskenes tolkning av hvem du er. Selv Paulus var bare et menneske av sin tid... og jeg er overbevist om at han fikk frem den viktige essensen av hvem du er og hvem vi er i deg.

Det jeg prøver å si, er at jeg velger å fryde meg over at vi alle er utvalgt, og alle som søker deg vil finne deg - og bli barn av deg Gud. Du er en barmhjertig, nådig og kjærlig Gud. Det tror jeg på.


(Dette var et vanskelig kapittel, men i dag (en drøy uke senere) kom kap 10 som ga et STORT håp. Så fortsett gjerne med ett kapittel til, om du opplever dette kapitlet like tungt som jeg gjorde)