Du kan lese hele kapitlet her
Noe skremmende skulle hende - og Gud skulle forholde seg i ro...
Vi skal liksom være så sterke og selvstendige, og så blir det satt på prøve.
Gud er barmhjertig, Han klarer ikke å forholde seg i ro så alt for lenge. Han elsker menneskene han har skapt.
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar