Jeg har en historie jeg sjeldent snakker om. At jeg har to ekteskap bak meg. Da jeg ble skilt første gangen (etter 22 års ekteskap) kjente jeg på en enorm skam - selv om det ikke var jeg som valgte å gå. I blant var akkurat det et plaster på såret. Men når sant skal sies, må jo jeg ta min del av ansvaret for at det gikk som det gikk.
Det var likevel nok til at jeg fant trøst, og ble oppmuntret til å prøve igjen. Så etter noen år alene, trodde jeg at jeg fant kjærligheten i Sverige. Han var til og med en pastor. Jeg kjente uro flere ganger før vi giftet oss, og ba ofte til Gud om veiledning. Hver gang kjente jeg ro, og tolket det som "go for it" Og det gjorde jeg, med stadig uro i hjertet, blandet med håp og tro. Han var jo tross alt pastor?!
Det ble to tøffe år. Virkelig tøffe. Jeg gråt av fortvilelse og ropte til Gud. "Dette klarer jeg ikke!" Samtidig ville jeg jo ikke gå. Man skal jo ikke bryte ekteskapet.
Det gikk så langt at jeg ga opp. Jeg trodde da at jeg sviktet både Gud og min ektemann. Jeg innså at tapet av Gud var mitt aller største. Ikke slik å forstå at jeg trodde Gud sviktet meg. Det var omvendt. Jeg sviktet - Han ville vel ikke ha meg nå?
Mens jeg sitter her og skriver, kommer jeg plutselig på at jeg midt i dette fikk mitt første møte med Livets tabernakel :-D For jeg er så heldig å ha deres pastor som min bror <3 Jeg ringte til ham og delte min fortvilelse, hvor han kom med den største trøsten jeg kunne ha fått, nemlig 2.Tim 2:13
Er vi troløse, så forblir Han trofast. For Han kan ikke fornekte seg selv.
Det ga meg håp. Ville Gud ha meg fortsatt? Jeg har faktisk fått mange bekreftelser på det siden. Den første var jobben jeg fikk på (i mine øyne) helt mirakuløs måte. Ikke en helt vanlig jobb heller - men i en menighets barnehage, der jeg skulle få ansvar for å fortelle barna om Gud. For meg var det som om Gud sa "Ja, jeg har fortsatt bruk for deg"
Nå har det gått mange år, og likevel kan jeg fortsatt kjenne på skammen over å ha to ekteskap bak meg. Et bevis på at jeg er mislykket - liksom..
Det hender til og med at jeg er redd jeg skal være en belastning for andre når jeg ikke er helt etter oppskriften. Også prøver jeg å skjule det. Eller i alle fall ikke snakke om det.
Men i dag ramlet jeg i fella. Jeg plomset ut med noe uten å tenke meg om, og plutselig måtte jeg nevne akkurat dette. Jeg stoppet opp et øyeblikk, og husker at jeg bl.a. sa "jeg kjenner det i magen når jeg snakker om det nå" Da hadde jeg akkurat sagt at jeg måtte bryte ut av mitt ekteskap nr to, for jeg holdt på å bli ødelagt av det. Men smerten i magen var ikke først og fremst med tanken på det jeg hadde opplevd. Det var skammen. Plutselig kom det opp i lyset igjen, det jeg prøver å skjule.
Det gjorde vondt, hele veien hjem. Men så begynte Gud å jobbe litt med meg. Han minnet meg om dagens preken, som bl.a handlet om å våge å være ærlig. Dele ting med hverandre som er vanskelig. Be om hjelp!
Det var som om Gud sa til meg "Hvordan skal de som er rundt deg våge å være ærlig og dele sin skam, når du selv prøver å være perfekt?"
Det er så vanskelig! Forventningspress - det vi TROR at andre forventer av oss - det sitter dypt.
Men jeg tror også det er et verktøy den onde bruker mot oss, for alt det er verdt.
Jeg møtte faktisk en under BtC (en konferanse gjennom Livets Tabernakel) som lurte på om jeg var gift. Jeg fortalte at jeg var skilt, hvorpå hun svarte "Åh, da er det ikke bare jeg som er det" Jeg så lettelsen hennes, da hun begynte å dele sin historie. Jeg hadde delt en smule. At jeg faktisk hadde vært igjennom to, det delte jeg absolutt ikke.
Jeg tror det er Gud som minner meg på denne episoden nå. Som en liten bit av "Der kan du se, du må bare våge litt til"
Jeg fikk faktisk en påminnelse til tidligere i dag. Noe som gjorde at jeg har jobbet videre med tanken gjennom hele dagen. Gud minnet meg om Paulus. Radikalt møtt av Gud, og et sterkere redskap for Gud har det vel neppe vært? Selv i dag, to tusen år senere, blir vi velsignet gjennom hans brev. Men den store gudsmannen la aldri skjul på sin historie. I første Tim 1 skriver han;
12 Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at han aktet meg tro, idet han satte meg til tjenesten, 13 enda jeg før var en spotter og forfølger og voldsmann. Men jeg fikk miskunn, fordi jeg handlet uvitende i vantro. 14 Og vår Herres nåde ble overmåte rik med tro og kjærlighet i Kristus Jesus. 15 Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. 16 Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på ham til et evig liv. 17 Den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, ham være ære og pris i all evighet! Amen.
Jeg er takknemlig for det jeg har lært i dag. Men innrømmer at jeg fortsatt syntes det er vanskelig. Det er ikke vanskelig overfor Gud - jeg VET at Han ikke dømmer meg lenger. Jeg er tilgitt. Hos Ham kan jeg alltid være den jeg er - hundre prosent. Han blir aldri overrasket. ALT kan jeg komme med til Ham, som allerede kjenner meg fullt og helt.
Det er i møte med andre det er vanskelig. Og likevel så viktig.
Nå skal man selvsagt ikke være åpen om ALT for ALLE. Men som jeg hørte i undervisningen i dag; alle trenger noen de kan åpne seg for når livet er vanskelig. Vil noen våge å komme til meg? Da må jeg selv våge å være sårbar.
Det er jo mitt vitnesbyrd - at jeg av nåde får være et redskap for Ham, på tross av både den jeg var, og den jeg er. For jeg er fremdeles temmelig ufullkommen!
Paulus skrev noe spennende i 2.Kor 12 også:
«Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. 10 Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.
AMEN
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar