Når vet jeg at jeg har tilgitt?

 I går dukket det opp et kjent tema hos en venn som også deler "Ord for dagen". Dette med tilgivelse. Hun tok utgangspunktet i bønnen Fader Vår som blant annet sier "Tilgi vår skyld som vi også tilgir våre skyldnere" Ja, Jesus sier til og med at dersom vi ikke tilgir, så vil heller ikke Gud tilgi oss... (Matt 6;14-15)

Ganske harde ord, sant?
Men Gud er jo kjærlighet? Da vil Han vel tilgi?
Og svaret på det er et klart JA. Han vil at jeg skal tilgi, og Han vil tilgi meg. Så hvorfor dette kravet?

Jeg tror det handler om to ting. Det ene er at Gud VET at det er godt for meg å tilgi - også når det gjør vondt. Det å tilgi er å sette fri. Fri fra hat og bitterhet. Gud vet at det er det beste for meg. Derfor legger han dette kravet på meg. 

Det andre jeg tror henger sammen med dette, er at et hjerte som er fullt av hat og bitterhet ikke er i stand til å ta imot tilgivelse fra Gud. Han trenger å sette oss fri først, for at hjertet skal har plass for Guds kjærlighet og tilgivelse.


Men hvordan kan jeg klare å tilgi, når smerten og kanskje både hat og bitterhet strømmer gjennom hjertet?

Før jeg går videre må jeg legge til at i noen tilfeller er det ikke mulig å gjøre dette alene. Noen trenger hjelp både fra Gud og fra mennesker som vet hva de snakker om... Profesjonell hjelp. Be til Gud om at Han skal lede deg til den rette hjelpa!

Det er mange som sier "Jeg klarer ikke å tilgi" Alle følelsene i kroppen beviser det, og det som er gjort skulle absolutt vært ugjort. 
Å tilgi er ikke det samme som å si "Det er greit". Absolutt ikke! Det som var galt, er fortsatt galt. Å tilgi er å legge det bak seg. Å tilgi handler først og fremst om meg selv. Høres det rart ut? Det handler om å lege mitt eget hjerte. Det gikk opp for meg da jeg for ganske mange år siden opplevde at jeg måtte tilgi en som ikke kunne se at noe galt var hendt. Jeg var knust - men den andre så ikke hva galt som var gjort mot meg. Så om jeg sa "Jeg tilgir deg" ville svaret bare vært "for hva?" med en lang forklaring på hvorfor alt var riktig...

Gud stiller ikke spørsmål. Han ser, vet og forstår. Og best av alt; leger og heler når jeg er åpen for det.

For det er nettopp dette tilgivelse handler om. LEGEDOM for kropp og sjel! Jeg har erfart det.

Jeg har lyst til å dele et "dikt" jeg skrev som en del av denne prosessen. Det har gått 16 år nå, siden jeg skrev dette;

Så møtte jeg deg til slutt

ansikt til ansikt.
Lenge gruet jeg for dette øyeblikket.
Men ettersom smerten avtok
tenkte jeg at nå spiller det ingen rolle.
Jeg er klar.
Det har jeg vært lenge

Trodde jeg.
Men når du plutselig stod der, brått og uventet…
Da kom alle følelsene jeg ikke ville kjenne
Sinne, opprør, nesten hat….
Å jeg som trodde jeg hadde tilgitt?
Jeg HAR tilgitt. Du ER tilgitt.
Men jeg er så utrolig sint på deg.

Det var så ubehagelig å møte deg
Jeg innrømmer at jeg håpet
det var minst like ubehagelig for deg.
Jeg kjenner meg forvirret
for egentlig har jeg lagt det hele bak meg
Jeg unner deg ikke noe vondt
Jeg håper du har det bra
Men jeg vil ikke se deg eller møte deg
Det gjør så vondt!

Så utrolig glad jeg er for at jeg er
I Guds trygge favn.
Jeg kjente et øyeblikk bebreidelsen tynge
Men så kom trøstens ord i mitt hjerte
- som fra Gud selv
“Det er ikke henne du er sint på
Hun er bare et bilde på den smerten du en gang møtte.
Et bilde. Det handler egentlig ikke om henne
- men om smerten”

Bebreidelsen slapp taket
og jeg får lov til å si
at jeg ikke vil møte deg igjen…

Har jeg tilgitt da?

Det er i alle fall mitt ønske
fra hjertet
Så jeg legger på nytt det vonde bak meg
når vi nå går hver vår vei - in peace

Jepp - jeg er underveis. PROSESS som en venninne stadig minner meg om.

2.Kor.4;16 sier "Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag"

Det gikk faktisk hele 8 år før jeg kunne møte denne personen helt uten smerter. Husker jeg ble overrasket da jeg oppdaget at vi til og med kunne le sammen. Det hadde jeg aldri trodd var mulig da jeg skrev dette diktet. 

Jeg kan huske at jeg spurte Gud, etter dette første vanskelige møtet. "Jeg trodde jeg hadde tilgitt... når vet jeg at jeg har gjort det?" Da var det som om Den Hellige Ånd sa "I det øyeblikket du bestemte deg for å tilgi, var tilgivelsen gyldig. Resten er en prosess"
Som jeg skrev til min venn som hadde temaet opp i går "Jeg trodde før at tilgivelsen først var gyldig når alle følelsene bekreftet det. Men det tror jeg ikke lenger på. For i blant kan smerten vare lenge... Det er her ordet kommer inn, med kraft. Hver gang jeg minner meg på hvilken bestemmelse jeg har tatt, vil det påvirke følelsene litt etter litt. Det er min erfaring. Og det gjør godt til slutt!

Jeg vil jo også legge til at dette ikke er noe jeg klarer alene. Åh som vi trenger Guds hjelp til dette. Og Han er mer enn villig til å hjelpe!

Tenk så heldige vi er som har en tilgivende Gud. Og en så forstående Gud - som Roland Utbult synger om.