Kvinnen ved brønnen

 Jeg klarer ikke helt å slippe taket i denne historien enda. Da jeg leste den en gang til, var det noe annet jeg festet meg ved. Vi har jo snakket litt opp at hun ikke visste hvem som faktisk stod foran henne, og hva Han kunne gi henne. Men da Jesus hadde fortalt henne det, skjer dette;

15Kvinnen sier til ham: Herre, gi meg dette vannet, så jeg kan slippe å tørste og gå hit for å dra opp vann! 16Han sier til henne: Gå og rop på mannen din, og kom så hit. 17Kvinnen svarte: Jeg har ingen mann. Jesus sa til henne: Med rette sa du: Jeg har ingen mann! 18For du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der talte du sant. 

Hun ber om dette vannet, og som svar får hun dette? Jeg tror det handlet om at noe stod i veien for at dette kunne bli en virkelighet for henne. Hun trengte hjelp til å orde opp i dette først.

Jeg tenker også på den lamme mannen som fikk hjelp av sine venner til å møte Jesus. De stod der og ventet på at Jesus skulle helbrede ham. Også sier Jesus "Dine synder er tilgitt" Det var nok ikke dette disse vennene ventet på. Men Jesus så at det var dette den lamme mannen først og fremst trengte. Først nå ville han være i stand til å ta imot helbredelsen.

Når jeg kjenner meg tom og kommer til kort - da har jeg fremdeles denne levende kilden å gå til. Men er det noe i meg eller rundt meg som hindrer meg i å ta imot kilden så den blir i meg? Da trenger jeg hjelp til å rydde plass først.

Det var tankene som kom til meg gjennom dagens tekst. 

Jeg nynner på lovsangen 
Gi meg o Herre, åpne øye
Jeg vil se Jesus, røre ved Ham
Lær meg å lytte, høre Hans stemme
Åpne o Herre, øynene mine.

Ja åpen mine øyne Herre, både så jeg kan se Deg og det Du vil gi meg. Men hjelp meg også å se hva som hindrer meg i å følge Deg fullt ut, og ta imot det Du har å gi!