...som sko på føttene...

 I dag var det faktisk en liten artikkel som gjorde stort inntrykk på meg. Et helt spesielt øyeblikk beskrevet med ord og bilder.

I 2005 dro Kevin Berthia til Golden Gate Bridge for å avslutte livet sitt.

Han endte opp med å snakke om livet sitt med offiser Kevin Briggs i 92 minutter mens han var på kanten av broen.

10 år senere møtes de på samme brua under mye bedre omstendigheter.

Gode ord og gode mennesker kan endre alt

Dette skapte en lengsel i meg. Åh Herre, måtte mine ord være til hjelp, oppbyggelse og trøst for andre! Måtte mitt mot vokse så jeg våger mer og mer - for jeg har nok alt for lengte brukt min "introvert" rolle som god unnskyldning for å holde meg tilbake. 

Sist jeg reflekterte litt over dette, kom jeg fram til at det var viktig å ikke bruke det som unnskyldning - men heller som en god forklaring på hvorfor det kan være litt ... krevende :-)
Nå tror jeg selvsagt at vi er forskjellige, og har ulike roller. Men å spre godhet og kjærlighet - det er noe vi alle kan være med på.

Jes 50;4 er min bønn og mitt motto

Herren Herren har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne styrke den trette med mine ord. Han vekker mitt øre hver morgen, han vekker det for at jeg skal høre som disipler hører.
Herre, er det noen spesielle du har i tankene i dag? Noen jeg trenger spesielt å være der for?