Herrens tempel

 I går snakket jeg litt om hvor fort vi havner i faste tradisjoner. Vi vet hva som venter oss liksom... Hvor åpen våger vi å være, for nye ting? Eller for å ta tilbake noe av det vi hadde før? For det hender også at vi mister noe underveis.

Jeg tenkte på det da jeg leste om templet Salomo hadde bygget for Gud. Da de innviet den, står det blant annet i 2.Krøn 6;

Han hadde laget en forhøyning av bronse og satt den midt i tempelgården. Den var fem alen lang, fem alen bred og tre alen høy. På den stod han nå. Så falt han på kne foran hele Israels menighet, strakte hendene mot himmelen 14 og sa:
Herre, Israels Gud! Det er ingen Gud som du, verken i himmelen eller på jorden. Du holder pakten med dine tjenere og lar din godhet mot dem vare ved, når de ferdes helhjertet for ditt åsyn. 

I 2.Krøn 7 står det;
3 Da alle israelittene så at ilden fór ned, og at Herrens herlighet kom over huset, falt de på kne med ansiktet mot steingulvet og tilbad og priste Herren, fordi han er god og hans miskunn varer evig.

I 2.Sam 6;14 står det;
Og David danset av all makt for Herrens åsyn

Når jeg ber hjemme, kan jeg sitte i sofaen, stå med hendene løftet, eller aller helst gå fram og tilbake. Nå tror jeg at det aller viktigste er å be! Framføringen og formen er ikke det viktigste. Likevel viser de ulike måtene også noe. De forteller om mine holdninger. Hvordan jeg har det. Jeg har ikke bøyd meg mot jorden. Jeg kan sitte med hodet i fanget og reflektere - men bøye meg med ansiktet mot jorden? Betyr det at jeg ikke vil ydmyke meg tro? Jeg bare undrer. Det kan være så enkelt at det bare er helt uvant og rart :-)
Og danse av all makt for Herren - hvem våger det i vår kirke tro? Jeg ler og vet at det er uventet rett og slett. Hos oss. I den internasjonale menigheten jeg var i denne helgen derimot, skjer det ofte (ler igjen)

Herre, om dette er viktig, så vil jeg be igjen "Herre, fortsett å lære meg å be!" Nå tror jeg ikke man alltid skal være bøyd med hodet mot jorden. Heller ikke danse hver dag. Men være åpen for at både ord og kropp er i tilbedelse. Hele meg er med og forteller Gud hvordan jeg har det akkurat nå - og hvordan jeg ønsker å ære Ham.

Det var et Ord til fra 2.Krøn 7 som traff meg i dag;

Nå vil jeg ikke lukke øynene, men lytte til hver bønn som stiger opp fra dette sted. 16 Jeg har utvalgt og vigslet dette hus for at mitt navn skal bo der til evig tid. Mine øyne og mitt hjerte skal alltid være vendt mot det. 17 Så sant du vandrer for mitt åsyn, slik din far David gjorde, hvis du gjør alt det jeg har befalt deg, og holder mine forskrifter og bud,

I dag er vi kalt til å være Herrens tempel. Tenk at Han er i meg, og jeg i Ham - Han som hører bønn! Jeg fikk lyst til å legge til samme sang som i går. For det er min lengsel at det skal være slik gjennom HELE døgnet.