Hold fast på det du har

 Det er et trist kapittel i dag, i 1.Sam 4. Israel blir truet av filisterne, og taper i krigen og sier i v.3;

 Hvorfor gjorde Herren det slik at filistrene slo oss i dag? La oss hente Herrens paktsark til oss fra Sjilo, så den kan komme hit iblant oss og frelse oss av våre fienders hånd. 

Det stod ingenting om at de søkte Herrens råd, de bare hentet kisten, Og da den kom til marken der de kjempet, satte de i et jubelrop - for de hadde tro på denne.... 

I blant blir troen bare en tradisjon... ikke et personlig forhold til Gud. Da mister det både sin betydning og sin kraft.

Dette fikk også Israel merke. De tapte krigen, og mange mistet livet. Også presten og hans to sønner. De mistet også paktkisten.

En av prestesønnene hadde en gravid kone som fødte midt i sorgen. Og denne enkens ord rørte meg;

I hennes dødsstund sa de kvinnene som sto hos henne: Frykt ikke, du har født en sønn! Men hun svarte ikke og ga ikke akt på det de sa. 1Mos 35:17. 21Hun kalte gutten Ikabod* og sa: Bortveket er herligheten fra Israel - for Guds ark var tatt, og for hennes svigerfars og hennes manns skyld. Sal 78:61. *ingen herlighet. 22Hun sa: Bortveket er herligheten fra Israel, fordi Guds ark er tatt.

Det er så tydelig at hun sørger, kanskje mest over at paktkisten er borte? For i den lå det håp. Det er som om hun har mistet Gud. 

Jeg har ikke mistet like mye som henne... men jeg kjenner igjen fortvilelsen i det å miste Gud. For også jeg trodde jeg hadde mistet Ham pga valg jeg hadde tatt. (Jeg skrev litt om det i går) Det var for meg en stor sorg! Virkelig. Som om det var det verste jeg kunne miste. Jeg kjenner meg så takknemlig over at Gud holdt fast i meg, da jeg selv holdt på å slippe taket. Tenk at vi tror på en Gud som kommer oss i møte! En som kommer til oss. Det er hva vi feirer nå i jula også :-D

I Åp.3 oppfordrer Jesus oss "Hold fast på det du har, for at ingen skal ta fra deg din krone" La oss ta vare på gaven Gud har gitt oss! Frelsen av nåde.

Herre, i dag ber jeg for alle de som lengter etter å kjenne ditt nærvær igjen. La dem få smake og se at du er god! At du fortsatt er der for dem.