Dagens første kapittel forteller om to konger som bestemmer seg for å hjelpe hverandre i en krig. Den ene kongen ville søke Herren om råd først, og den andre kongen blir med på det. Men det var ikke helhjertet. Han ville selv bestemme hva svaret skulle bli...
3 «Vil du gå med meg mot Ramot i Gilead?» sa Israels-kongen Ahab til Juda-kongen Josjafat. Og han svarte: «Jeg som du, mitt folk som ditt folk. Vi går med deg i krigen.»
4 Men siden sa Josjafat til Israels konge: «Søk først råd hos Herren!»
Israelskongen Ahab gjør faktisk mye, kanskje for å imponere Josjafat - men Josjafat aner uråd. Kanskje det er Gud som ikke gir ham ro?
5 Da samlet Israels konge profetene, fire hundre mann, og spurte dem: «Skal vi dra i krig mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være?» De svarte: «Dra opp! Gud vil gi byen i kongens hender.» 6 Men Josjafat sa: «Er det ingen annen av Herrens profeter her som vi også kunne spørre?» 7 Israels konge svarte: «Det finnes enda en som vi kunne få til å spørre Herren. Men jeg hater ham, for han profeterer aldri noe godt om meg, men alltid vondt. Det er Mika, sønn av Jimla.» Josjafat sa: «Kongen skulle ikke snakke slik!»
De tilkaller Mika, og det er her den vanskelige biten i kapitlet kommer.
18 Mika sa: Så hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hær sto ved hans høyre og hans venstre side. 19 Da spurte Herren: «Hvem vil forlede Ahab, Israels konge, så han drar opp mot Ramot i Gilead og faller der?» En svarte slik og en annen slik. 20 Da gikk en ånd fram, stilte seg foran Herren og sa: «Jeg skal forlede ham.» «Hvordan?» spurte Herren. 21 Den svarte: «Jeg vil dra av sted og være en løgnens ånd i munnen på alle profetene hans.» Da sa Herren: «Ja, du skal lokke ham, og det skal lykkes deg. Dra av sted og gjør det!» 22 Så har da Herren lagt en løgnens ånd i munnen på disse profetene dine. Herren har varslet ulykke over deg.
Hvorfor gjorde Gud dette? Jeg våger meg på en liten logisk forklaring, men bare Gud vet svaret. Jeg tror han så hjerteinnstillingen til kong Ahab - en konge som ville bestemme svarene og ikke ville høre på Gud - selv om han latet som om han søkte råd hos nettopp Gud.
Men hva med profetene som i utgangspunktet hadde hjertet hos Gud? En av profetene ble opprørt, og jeg må innrømme at jeg kan forstå frustrasjonen.
23 Da gikk Sidkia, sønn av Kenaana, bort og slo Mika på kinnet og sa: «På hvilken måte er Herrens ånd gått over fra meg for å tale gjennom deg?» 24 Mika svarte: «Det skal du få se den dagen du flykter fra rom til rom for å gjemme deg.»
Jeg er sikker på at om de virkelig var Guds profeter, ville han gi deres hjertes øye lys så de forstod på et senere tidspunkt.
Kong Akab ble advart. Men når 400 profeter roper "du kommer til å vinne" og én roper "du kommer til å tape" ... Joda, det var overveiende. Men Mika kom også med advarende forklaring. Akab valgte som han ville.
Akab prøvde å lure motstanderne i krigen (v.29) for å unngå og bli tatt - men Gud hadde talt, så uansett hva Akab måtte finne på hadde Gud oversikt.
33 Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels konge mellom brynjeplatene. Da sa kongen til vognføreren: «Snu og kjør meg vekk fra slaget! Jeg er såret.» 34 Kampen ble hardere og hardere utover dagen, og Israels konge ble støttet opp i vognen sin under striden mot arameerne til kvelden kom. Men ved solnedgang døde han.
Hva med Josjafat? Han som ikke ga seg og virkelig ville søke Gud? Gud hørte hans bønn!
31 Da vognkommandantene fikk øye på Josjafat, sa de: «Det må være kongen i Israel.» Så omringet de ham og gikk til angrep. Da satte Josjafat i å rope høyt, og Herren hjalp ham. Gud lokket dem bort fra ham. 32 Da vognkommandantene så at det ikke var Israels konge, vendte de seg fra ham.
Neste kapittel fortsetter slik;
Juda-kongen Josjafat vendte uskadd hjem igjen til Jerusalem. 2 Da trådte seeren Jehu, sønn av Hanani, fram for kong Josjafat og sa: «Hvordan kan du hjelpe den urettferdige og elske dem som hater Herren? Det er derfor Herrens vrede er kommet over deg. 3 Men noe godt finnes det hos deg. Du har fjernet Asjera-stolpene fra landet og lagt hele ditt hjerte i å søke Gud.»
4 Josjafat bodde nå i Jerusalem. Derfra dro han ut blant folket fra Beer-Sjeba til Efraims fjelland. Han fikk dem til å vende tilbake til Herren, deres fedres Gud.
Gud tok vare på Josjafat fordi hans hjerte var vendt mot Gud. Men også han hadde sine feil... han valgte bl.a feil konge å gå i kompaniskap med, og dermed ble han ledet på ville veier. Det kunne ha kostet ham livet. Gud ser HELE Josjafat - både det som var feil og det som var godt. Selv om profeten snakker om Guds vrede, ser jeg kjærlighet i advarselen. Gud veileder kongen!
Herre, veiled meg! Jeg vet at når du peker på ting jeg gjør feil, så er det ikke for å dømme eller trykke ned. Det er for å vise en bedre vei! Jeg pleier ofte å sitere bønnen David ba i salme 139, og det vil jeg også gjøre i dag;
23 Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte,
prøv meg og kjenn mine tanker!
24 Se om jeg følger avguders vei,
og led meg på evighetens vei!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar