1.Kong 12

I dagens kapittel går det i oppfyllelse det Gud hadde sagt om Salomo, at hans sønn (Rehabeam) skulle miste mesteparten av sitt rike, og bare sitte igjen med en liten del. 

22. Da kom Guds ord til gudsmannen Sjemaja: 23. «Si til Juda-kongen Rehabeam, Salomos sønn, til hele Judas og Benjamins hus og til resten av folket: 24. Så sier Herren: Dere skal ikke dra opp og kjempe mot brødrene deres, israelittene. Dra hjem igjen, hver til sitt hus! For det som har hendt, er kommet fra meg.» Da adlød de Herrens ord; de snudde og dro hjem igjen, slik Herren hadde sagt.

Men selv om Jeroboam ble konge over store deler av Israel på en mirakuløs måte, så glemte han hvem som stod bak det hele. Eller dvs, han ble så glad i makten sin at han gjorde alt for å beholde den. Det ble viktigere for ham, enn Gud...


26. Jeroboam sa til seg selv: «Riket kan snart gå tilbake til Davids hus. 27. Skal dette folket dra opp til Jerusalem og bære fram offer i Herrens hus, kan de igjen komme til å vende sitt hjerte til Juda-kongen Rehabeam, som var deres herre. Så dreper de meg og gir seg inn under Rehabeam igjen.» 28. Kongen holdt råd, og så laget han to gullkalver og sa til folket: «Nå har dere lenge nok dratt opp til Jerusalem. Se, her er dine guder, Israel, de som førte deg opp fra Egypt.» 29. Den ene gullkalven satte han opp i Betel og den andre i Dan. 30. Dette førte til synd. Folk gikk helt til Dan og trådte fram for gullkalven der. 31. Jeroboam bygde også gudshus på offerhaugene og satte hvem han ville av folket til prester, selv om de ikke var av Levis ætt. 

Tenk om han heller hadde stolt på at det var Gud som hadde gitt ham denne oppgaven? Kanskje han gjorde det, men var redd for ikke å få beholde den...? Ikke lett å forstå hans valg, men det er lett å se hva som var viktigst for ham. 


Jeg begynte å tenke på hvordan jeg ville reagert, dersom jeg mistet alt? 
For flere år siden hørte jeg et vitnesbyrd om en som opplevde dette. Han var rik og mistet alt, og vitnet om hvor viktig det var å stole på Gud, den eneste sikre grunn å stå på. Rikdom og makt kan komme å gå, men Guds trofasthet er evig. Ingen tvil om hvilken grunn som er viktigst å bygge på.
Gud kan også reise meg opp igjen, og hjelpe meg gjennom alt.

Herren lever!
Velsignet er min klippe!
Opphøyd er Gud, min frelser.
(Salme 18:47)

Vær meg et vern og en klippe
dit jeg alltid kan komme!
Du har sagt at du vil frelse meg,

du er mitt fjell og min borg.

(Salme 71:3)

Kom, la oss juble for Herren,

hylle vår frelses klippe!

(Salme 95;1)