Dagens kapittel fortsetter å fortelle om Davids flukt fra Saul. Men til tross for at han vet at Saul og hans menn vil drepe ham, så går han ikke bare i dekning. Det ville de fleste andre ha gjort....
3 Men Davids menn sa til ham: «Vi er ikke trygge her i Juda. Skal vi da også dra til Ke’ila mot filisternes fylkinger?» 4 David bad Herren om råd enda en gang, og Herren svarte: «Bryt opp og dra ned til Ke’ila. Jeg vil gi filisterne i din hånd.»
David visste hvem han alltid kunne stole på; SIN GUD
Davids trofaste venn kommer også, og stadfester at han fortsatt tror på David som den kommende kongen.
15 David skjønte at Saul var dratt ut for å drepe ham. Mens David var i Horesja i Sif-ødemarken, 16 drog Jonatan, Sauls sønn, av sted og kom til ham der. Han satte mot i ham i Guds navn. 17 «Vær ikke redd!» sa han. «Saul, min far, får ikke tak i deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være nest etter deg. Det vet også min far Saul.» 18 Så sluttet de to pakt med hverandre for Herrens åsyn. David ble i Horesja, men Jonatan fór hjem igjen.
Dette vennskapet er virkelig av de sterke!
Resten av kapitlet beskriver Sauls innbitte kamp for å finne og drepe David.
Herre, i dag har jeg lyst til å be for alle vennskap. Vi trenger det! Sterke, gode vennskap.
Jeg har også lyst til å takke deg for vennskapet med Deg Gud - verdens beste venn og frelser. Takk for at jeg får tro på deg. Måtte den vokse seg sterkere og sterkere!
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar