Job 11

Da tok Sofar fra Na’ama til orde og sa:
     2 Skal ikke pratmakeren få svar?
        Får han rett, han som bruker så store ord?
     3 Skulle ditt snakk få menn til å tie,
        så du kan spotte uten å bli motsagt?
     4 Du våger å si: «Min lære er ren,
        og jeg står skyldfri foran deg.»
     5 Men ville Gud bare åpne munnen
        og ta til orde mot deg,
     6 forkynne deg sin skjulte visdom
        som gir dobbelt innsikt,
        da måtte du vel skjønne
        at Gud kan la din synd bli glemt.
     7 Kan du lodde dybdene i Gud
        eller finne noen grense
        for Den Allmektiges storhet?
     8 Den er høyere enn himmelen – hva kan du gjøre?
        og dypere enn dødsriket – hva vet du?

Det er en av Jobs venner som tar til orde i dagens kapittel, og som vi ser av åpningsordene er vennen ganske opprørt over Jobs ord. Han får dem ikke til å stemme, og tror rett og slett ikke på ham... Jobs lidelser måtte ha en mening mente han, og denne meningen lå i at Job måtte bære på skyld. Han var også sikker på at dersom Gud bare åpnet munnen ville det bli bekreftet. Ordvalget hans i v.5 og 6 gjorde litt inntrykk på meg på tross av hans dom.

Denne vennen som egentlig tok feil, han har også mye visdom og hans tro på Gud er sterk. På en måte er det forståelig at han har mer tro på Gud enn på mennesket Job. Men vet du hva, det var en annen ting han hadde en sterk tro på som kom i veien for ham - han hadde en sterk tro på sin overbevisning... En sterk tro på sin egen tolkning. Av og til må vi være åpne for at Gud kan vise oss noe helt nytt.

Herre, hva vil du vise meg i dag? Måtte jeg ha et åpent hjerte og sinn, som hører hva du ønsker å vise meg. Enten det er om meg selv, eller min tjeneste, eller om det er noe du vil vise meg av hvem Du er. Takk for at jeg for tro på Deg. Du er STOR.