1.Mos 17

Da Abram var 99 år, viste Herren seg for ham og sa:
        «Jeg er Gud Den Allmektige.
        Lev for mitt åsyn,
        vær hel i din ferd!
     2 Jeg vil opprette en pakt
        mellom meg og deg
        og gjøre din ætt umåtelig stor.»

Slik åpner dagens kapittel. Tenk å møte Gud så konkret! Jeg ønsker i blant at Gud var enda mer tydelig. Ja, det hender til og med at jeg ønsker det så konkret som dette. Men hvor klar er jeg egentlig for det...? Om Gud plutselig stod foran meg og hadde en virkelig klar tale på hvem jeg er, hva jeg skal bli og hva jeg bør gjøre, hvor klar er jeg?

Jeg tenker på ting jeg selv har bestemt meg for å gjøre, men.... det kommer så ofte i veien et "men"
Men - jeg får det ikke til. 
men jeg strekker ikke til
men jeg er så sliten
men hva ville de andre si
men jeg har ikke lyst
men alle andre
men jeg har jo ikke tid
men det våger jeg ikke

Jeg har egentlig et "men" til; Men Gud vil jo utruste meg! 
....... men jeg må gjøre min del da (skjønner du...?!)

Likevel - Herre jeg våger meg på å lengte og søke etter et sterkere møte med deg!

  6 Jeg lar deg vokse og øke og gjør deg til folkeslag; konger skal gå ut fra deg. 7 Jeg oppretter en pakt mellom meg og deg og dine etterkommere fra slekt til slekt, en evig pakt. Jeg vil være Gud for deg og for dine ætlinger etter deg.

Fantastisk løfte! Å, Herre, jeg ber for mine barn og barnebarn!

Så kommer noe utrolig morsomt og levende i dette kapitlet. Det er så forståelig, men samtidig så utrolig bra. For dette kan ikke kalles annet enn et GUDS UNDER. Abraham var bare ærlig på at dette for mennesker ville vært helt umulig. 

  15 Gud sa til Abraham: «Din kone Sarai skal du ikke lenger kalle Sarai; Sara skal være hennes navn. 16 Jeg vil velsigne henne og gi deg en sønn med henne også. Ja, jeg vil velsigne henne så at hun blir mor til mange folk; konger over folkeslag skal gå ut fra henne.»
    17 Da kastet Abraham seg til jorden og lo. Han sa med seg selv: «Kan en mann som er hundre år, få barn, og kan Sara med sine nitti år føde?» 18 Og Abraham sa til Gud: «Måtte du la Ismael få leve for ditt åsyn!» 19 Da sa Gud: «Ja, men du skal få en sønn med Sara, din kone, og du skal gi ham navnet Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham, en evig pakt for hans ætt etter ham. 20 Din bønn for Ismael har jeg hørt. 

Bønnen for Ismael kom jo fordi Abraham trodde løftet fra Gud ikke var mulig. Og likevel ble han bønnhørt! Og løftet som Abraham ikke helt kunne tro på, det ble likevel som Gud hadde lovet. FANTASTISK.