Job 4

En hel uke hadde vennene til Job vært der, fulle av medfølelse og uten å kunne si et ord. De bare led med ham. Og hørte på hans klage. (vi så det i kap 2)

Men i dagens kapittel, åpnet en av dem munnen. Men hva slags trøst hadde han å gi...?

Han kommer med bebreidelser til en mann som allerede ligger fullstendig nede?!

Det hadde vært bedre om han bare var stille.

Men vet du hva jeg tror? Jeg tror han mente han handlet rett. For han trodde på at alt hadde en grunn. Det måtte være en grunn til at Job hadde havnet der han var liksom.

Det er faktisk folk i dag også, som tror alt hender av en grunn. Det er faktisk bare noen dager siden jeg hørte en si det. Jeg prøvde å protestere og sa "Hva med barn, når barn rammes...?" og fikk til svar at du kunne være noe som hadde hendt i deres tidligere liv. 

Også disiplene hadde denne tanken. Vi ser det bl.a. i Joh 9
Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind.  2 Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?»  3 Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Det skjedde for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham. 

Så bra at Jesus hadde det svaret!! Av og til rammes vi rett og slett bare av ... livet ... og da vet vi hvem vi kan gå til! Han som er med oss gjennom alt vi møter. Han har bedre trøst å gi enn disse vennene hadde akkurat i dag. 

Herre, i dag ber jeg for alle som sliter med skyldfølelse. Og for de som lider og har så mange spørsmål uten svar. Herre, vær ved deres side i dag, med lindring, styrke og trøst.

(samme tema fra 2016)