Det som gjør det spennende, er å se forskjellen på valgene deres. Mens lille Juda stolte på sin Gud, stolte resten av Israel på egne håndlagde guder og sin egen styrke.
I tro sier Juda;
10 Men vår Gud er Herren, og vi har ikke gått bort fra ham. De prestene som tjener Herren, er Arons etterkommere, og levittene har også sin tjeneste. 11 Hver morgen og hver kveld bærer de fram brennoffer for Herren og velluktende røkelse og legger fram skuebrød på det rene bordet. Og hver kveld tenner de lampene på gull-lysestaken. For vi retter oss etter Herren vår Guds påbud; men dere har gått bort fra ham. 12 Se, Gud er med oss, og han er vår fører. Vi har hans prester blant oss, og de skal blåse i trompeter når vi går til strid mot dere. Israelitter, kjemp ikke mot Herren, deres fedres Gud! For det skal ikke lykkes dere.
Lille Juda hadde stor tro. Kampen ble stor og skremmende, men de visste hvem de skulle gå til
13 Imens hadde Jeroboam latt en bakholdsflokk gå utenom judeerne og komme bak dem, slik at de hadde hæren foran seg og bakholdet i ryggen. 14 Da judeerne snudde seg og fikk se at de hadde fiender både foran og bak seg, ropte de til Herren. Prestene blåste i trompetene, 15 og mennene satte i et høyt rop. Med det samme hærropet lød fra Juda-mennene, laget Gud det så at Jeroboam og hele Israels hær ble slått av Abia og judeerne.
Jeg kjenner jeg blir rørt og stolt, selv om dette også er en trist historie. Den forteller likevel først og fremst om hvem Gud er, og at HAN er verdt å følge. En Gud som er på vår side, både i kamp og i glede.
Herre, i dag ber jeg for de som kjemper, på den ene eller den andre måten. La dem få kjenne styrken og visdommen fra deg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar