4.Mos 9

Å feire påske (fra dagens kapittel) var en alvorlig hendelse på Moses sin tid. Også Israelittene feiret frelse (utfrielse fra Egypt) Men mens vi i vår kultur kan se fram mot noen dager fri, og minnes hva Jesus har gjort - så var deres feiring noe alle måtte være med på, og den skulle feires på en helt spesiell måte. Og om noen ikke ble med på dette .... ble det straffet med døden.. (v.13)

De hadde likevel noe som var helt spesielt - nemlig et synlig bevis på Guds nærvær. Skyen som lå over møteteltet. Den viste vei, både når det var tid for å bli og når det var tid for å reise (v.22)
Vi har jo tidligere lest om hvordan Gud gikk foran dem som en ildstøtte om natten, og som en sky om dagen. (2.Mos.13;21)

De feiret noe stort, og med fullt alvor.
Vi feirer noe enda større! Det vil jeg reflektere over i dag, i takknemlighet.

 Men Kristus er kommet som øversteprest for de frelsesgoder som vi nå har. Han har gått igjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd, det vil si: som ikke hører denne skapte verden til. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og således vant han en evig forløsning. (Heb.9;11-12)

Refleksjoner fra 2020 her