torsdag 3. november 2016

Salme 59

Dagens salme er helt åpen om situasjonen som rår når denne salmen skrives. David blir forfulgt, noe han absolutt ikke fortjente. Han som ble hyllet av folket og utvalgt av Gud til å bli konge - han måtte rømme for å berge livet.
Å få motgang som ikke er fortjent... det kjennes ikke godt. Ikke en gang når det er små bagateller.... Hvor vondt må det ikke da gjøre, når det går så langt som her...?

Og hvor forvirrende det må ha vært, når profeten Samuel tidligere hadde sagt at Gud ville salve ham (David) til konge - også skjer dette?

Jeg er redd jeg ville begynt å tvile... jeg kan ikke skryte av å ha Davids styrke. Men David lærer meg likevel noe!

Han ropte til Gud og var ærlig om sin situasjon, ja også om sitt ønske om redning (og dom over de skyldige...) Men FØR David så noe som helst av svar eller løsning på sin situasjon, så var hans tillit til Gud stor. Både i glede og tro.

  17 Men jeg vil synge om din makt
          og juble hver morgen over din miskunn.
          For du er blitt mitt vern,
          en tilflukt den dag jeg er i nød.
          
   
 18 Min styrke, jeg vil synge for deg,
          for Gud er mitt vern,
          min Gud som viser miskunn.



Refleksjoner fra 2020 her

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar