Jes.49

Et spennende kapittel!

Først blir jeg rørt over Jesajas trygge tillit til Guds kjærlighet. Nesten så jeg fikk lyst til å møte Jesaja (leer)
 «Og nå», sier Herren,
          som fra jeg var i mors liv
          har formet meg til sin tjener
          for å føre Jakob tilbake til ham
          så Israel kan samles hos ham
          – jeg er æret i Herrens øyne,
          min Gud er min styrke –
     han sier:
          «Det er for lite at du er min tjener
          som skal gjenreise Jakobs stammer
          og føre de bevarte av Israel tilbake.
          Jeg gjør deg til lys for folkeslag
          så min frelse kan nå til jordens ende.»

Kan jo nesten få litt inntrykk av at han brysker seg litt - men så ser vi på resten av kapitlet at han også uttrykker Guds kjærlighet til menneskene. Kanskje først og fremst Israel - men frelsen skal nå til "jordens ende" Jesaja ser med andre ord Guds kjærlighet både til seg selv og andre :)

Juble, du himmel, og gled deg, du jord,
          bryt ut i jubel, dere fjell!
          For Herren trøster sitt folk
          og er barmhjertig mot sine hjelpeløse.

     Sion sier: « Herren har forlatt meg,
          Herren har glemt meg.»
       
     Kan en kvinne glemme sitt diende barn,
          en omsorgsfull mor det barnet hun bar?
          Selv om de skulle glemme,
          skal ikke jeg glemme deg.
       
    Se, jeg har tegnet deg i mine hender,
          dine murer er alltid foran meg.


(refleksjoner fra 2019 her)