Rom.2

Hele teksten her

Derfor har du ingen unnskyldning, du menneske som dømmer, hvem du så er. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du gjør jo det samme selv, og vi vet at Guds dom med rette rammer dem som gjør slikt.

Jeg er så enig så, likevel har jeg av og til lurt på hvor forskjellen går, mellom det å dømme og det å tale til rette. Matt.18;15-17 sier
Dersom din bror gjør en synd, så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast. Hører han heller ikke på dem, så si det til menigheten. Men vil han ikke engang høre på menigheten, skal han være for deg som en hedning eller en toller.
og disse versene finner jeg faktisk vanskelige... Jeg ville bare ta dem med, nettopp fordi jeg har fundert over det.

Jeg kom forresten på noe jeg har hørt (og tror så absolutt at det er sant) at dersom jeg skal "tale noen til rette", så må det skje i kjærlighet. Virkelig. Om jeg ikke kjenner det, og alle mine følelser bare er fordømmelse - da har jeg ingen rett til å "tale til rette". Da dømmer jeg.
Jeg prøvde å søke på det i bibel.no uten å finne det... men kanskje du kjenner til det?

Fant noe i dagens kapittel som i alle fall viser at Gud selv gjør det på denne måten;
Eller forakter du hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?

Fikk lyst til å fortelle no personlig som også passer inn i dette tema. Å TENKE fordømmende tanker er nok lett. Jeg tror det. I alle fall rammes jeg av det rett som det er... Det underlige er at mange av gangene blir jeg påminnet om ting i eget liv som absolutt ligner på det jeg nettopp fordømte. Det får meg til å se det i nytt lys. Det ser fremdeles like galt ut - det hindrer meg bare i å fordømme. Helt til neste gang (leer) Da gjør Han det igjen. Forhåpentligvis for å hjelpe meg til å endre meg selv først og fremst.


Siste del av kapitlet handler om noe av det samme, men fra en annen vinkel. Det handler om stolthet over sin teologi (kan man vel si..)
Du som vil være lærer for andre, lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du selv?  Du sier at en ikke skal bryte ekteskapet, men gjør du det selv? Du avskyr avgudene, men plyndrer du templene deres?

Jeg (som jeg har vært inne på i bloggen min også) at ærlighet er langt viktigere en "hellighet" - i alle fall når helligheten bare er noe man strever etter ved å skjule at man feiler. Når helligheten er EKTE så er den også ÆRLIG.


(tanker om Rom 2 fra 2018)