Dom.10

Hele kap. her

Gud er følsom. Det møter vi flere ganger gjennom bibelen - også her.
Ikke bare med sin kjærlighet, men også med sorg - ja frustrasjon også.

  Israelittene fortsatte å gjøre det som var ondt i Herrens øyne. De dyrket Ba’al-gudene og Astarte-bildene, Arams, Sidons og Moabs guder og ammonittenes og filisternes guder. De vendte seg bort fra Herren og ville ikke tjene ham. (V.6)

Min første spontane tanke, var dette med at vi mennesker søker flere Guder - hvem kan bevise at min Gud er Gud..?
Men så fortsetter kapitlet med dette; ".... da ropte de til Herren ..."

Når det virkelig gjaldt, var det bare EN som kunne hjelpe!

Men tilbake til dette med Guds følelser. Kapitlet forteller at Guds vrede flammet opp mot isralittene... og når de omsider vendte om, ville ikke Gud høre. Hvilke følelser kan det beskrives med? Noen og en hver kan sikkert kjenne seg igjen... eller? Det var jo ikke første gang de sviktet.

Men Guds godhet er sterkest, også denne gangen vinner den. "da orket ikke Herren lenger se på Israels nød" Han elsker dem jo.

Gud er ikke sint på deg og meg i dag. For vreden rammet Jesus, for din og min skyld. Det betyr ikke at vi kan gjøre som vi vil, uten konsekvenser. Det betyr bare at døra til Gud alltid er åpen - for tilgivelse, nåde og nye starter.


(refleksjoner over samme tema fra 2019)