Jes.9

hele kapitlet her

Dette kapitlet åpner med de kjente og  kjære ordene om Fredsfyrsten. Helt fantastiske vers. Gleden vokser når jeg leser i v.7 at han skal opprettholde alt dette gode, med en brennende iver. Gud virkelig lengter etter å gjøre dette gode.

Men i samme kapittel ser vi også denne andre siden ved Gud - en hånd som er utragt for å straffe.

Jeg har sagt - og mange med meg kanskje - at det er vanskelig å forstå... men da er det jo bare å tenke på vår egen rettferdighetssans. Har vi ikke selv et behov for å straffe den som gjør oss vondt..? Eller som gang på gang gjør det stikk motsatte av hva vi sier..?

Tenk da, at Gud likevel med iver lengtet etter oss. På tross av feil gang på gang på gang. Han lot straffen ramme sin egen sønn (seg selv ... for den som forstår..)
Kan ikke se rettferdigheten i det - måtte i så fall være at Jesus selv gikk med på dette - i kjærlighet til oss. "Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred" sier Jes.53;5  Ganske utrolig. Men likevel sant. Yess - I'm a believer :-)


(samme tema fra 2018)