7 Om våre misgjerninger vitner mot oss,
grip likevel inn for ditt navns skyld, Herre!
Gang på gang har vi falt fra
og syndet imot deg.
8 Herre, du som er Israels håp
og frelser i nødens stund
Men denne gangen blir ikke svaret hva de håper på... Selv profeten protesterer og minner Gud på at flere profeter har vitnet om at alt skal gå bra. Da svarer Gud at disse profetene var falske... (v.11-15)
Det hjelper jo svært lite med oppmuntrende ord, når de kommer fra falske lepper!
17 Dette ordet skal du tale til dem:
Tårene strømmer fra mine øyne
natt og dag, uten stans.
For mitt folk, den unge datter,
har brutt fullstendig sammen
og fått et ulegelig sår.
Enda en gang ser vi at Guds hjerte og tanke er noe annet enn dom og straff. Og enda en gang minnes jeg versene "straffen lå på ham" (Jes.53;5)
Også folket sørger nå.
Dette minner meg om en egen opplevelse jeg hadde for flere år siden. Jeg vet at min situasjon ikke kan sammenlignes med det folket møtte her. Men jeg kjenner likevel igjen én ting; sorgen over tapet av Gud (for jeg trodde jeg hadde mistet ham...og følelsen av det tapet gjorde virkelig vondt!)
20 Vi kjenner vår ondskap, Herre,
og våre forfedres misgjerning,
for vi har syndet mot deg.
21 For ditt navns skyld, støt oss ikke bort,
og la ikke vanære komme
over din herlighets trone.
Kom i hu din pakt med oss,
og gjør den ikke ugyldig!
22 Kan andre folks gagnløse guder sende regn,
eller kan himmelen selv gi væte?
Herre, er det ikke du som gjør det?
Vi venter på deg, vår Gud,
for det er du som har skapt alt dette.
Vi mennesker er ganske komplekse... Selv Paulus skriver (i Rom 7) om hvor vanskelig det i blant er. Vi vil så gjerne, samtidig som vi ikke vil....
Herre, i dag vil jeg be for de som har gitt opp... de som kjemper, og tror du har forlatt dem. Måtte de få kjenne din fred igjen! Minne dem på at straffen tok Jesus på seg. Det er ikke så lett å forstå, men gi dem troens gave så de kan tro! Og hvile i deg, Gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar