2.Kor 2

I dagens kapittel skriver Paulus om tilgivelse. Jeg vet at det ikke alltid er like enkelt.... det var det heller ikke for disse som Paulus skriver til. For de var såret..

5 Det er sant at det er én som har vært årsak til sorg. Likevel er det ikke meg han har rammet, men dere alle – mer eller mindre, for ikke å si for mye.  

Den skyldige hadde fått sine konsekvenser, men i blant kan konsekvensene bli for harde også. Så Paulus velger å skrive til dem igjen;

 6 Men denne mannen har nå fått nok straff med det som flertallet påla ham.  7 Nå skal dere heller tilgi og trøste ham, så han ikke blir helt knust av sorgen.  8 Derfor ber jeg dere om å møte ham med kjærlighet.  
10 Den som dere tilgir, tilgir også jeg. Ja, hvis jeg i det hele tatt har noe å tilgi, har jeg for Kristi ansikt tilgitt det for deres skyld, 11 så ikke Satan skal få bedra oss. Hva han har i sinne, det vet vi.

Når jeg tidligere har snakket om tilgivelse, så har jeg delt tanker om at det handler om indre legedom. For tilgivelse hjelper meg så jeg ikke blir hengende fast i hat og bitterhet (som jo virkelig skader meg) 
I Paulus sin oppfordring hører vi også at det å ikke tilgi, på en måte blir en mulighet for den onde å ødelegge... (v.11)

Jeg må legge til at det å tilgi ikke handler om KRAV. Det handler heller ikke om å uskyldiggjøre det som er galt. Egentlig litt vanskelig å finne ord for hva det er. 

Store norske leksikon sier om dette (sitat:)

Tilgivelse er en intensjonal og frivillig beslutning om å endre ens holdning til en urett ved å redusere negative følelser, tanker og atferd til fordel for positive. Tilgivelse betyr ikke at man unnskylder eller fritar for ansvar; tilgivelse angår personens holdning til urett, konflikt og skuffelse.  (sitat slutt)

Det er en grei beskrivelse, men jeg har lyst til å dele min erfaring til dette også. Og det er at tanker og følelser ikke alltid er så lett å redusere. Det gjør rett og slett for vondt. Hvordan tilgir man da? Det handler om valg. Det var min erfaring, at når jeg valgte å tilgi som en bevisst handling, så kom følelsene deretter - men det tok tid skal jeg innrømme. Jeg bare fortsatte å minne meg på at jeg hadde tatt valget. Og gradvis kom følelsene etter. Det er en prosess. Slik var det i alle fall for meg, og jeg anbefaler det :-) Hvil i at valget teller, selv om følelsene ikke henger med i starten. Det er verdt det. Det handler faktisk om deg selv og din egen helse.

Jeg har også lyst til å legge til at jeg i åndelig sammenheng følte fordømmelse fordi jeg ikke hadde klart å tilgi. Men så opplevde jeg det som om Gud selv sa at når jeg tok valget, og valgte å tilgi, så hadde jeg gjort det, selv om følelsene ikke gjorde det med en gang. Det var valget som telte. Gud vil hjelpe og lege et villig hjerte.

I Paulus sitt tilfelle handlet det også om å ta var på den andre. Jeg kjenner plutselig at jeg blir stille... Jeg forstår at dette kan bli vanskelig. Her må vi rett og slett hjelpe hverandre. Ja, vi kan få Gud hjelp også her, på samme måte som han hjelper oss gjennom tilgivelsen. Herre, vis oss den gode vei.

Paulus så hvordan den utstøtte sørget og lengtet etter en ny start (v.7-8) Vi har alle feilet, og jeg tror også alle har trengt en ny start i livet. Tilgivelse og omsorg henger i blant tett sammen.

Det er ikke alltid slik. Jeg opplevde bl.a. å måtte tilgi en som klart og tydelig mente han aldri hadde gjort noe galt. Da måtte jeg  tilgi for min egen skyld, og selv starte på nytt. Han selv måtte bare fortsette med sitt rett og slett. 

Hver enkelt sak er unik - det samme er Guds hjelp :-)