Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror, hilser de kalte, de som er elsket av Gud Fader og bevart for Jesus Kristus. 2 Måtte dere få miskunn, fred og kjærlighet i rikt mål!
3 Mine kjære! Jeg har hatt et inderlig ønske om å skrive til dere om den frelse vi har sammen.
Men så kommer det en endring som gjør at jeg også ser sorgen i Judas sitt hjerte;
Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som én gang for alle er overgitt til de hellige.
Judas fortsetter så og formane om hva de bør se opp for, og hva de bør kjempe for.
Jeg må innrømme at jeg kjente meg litt igjen i følelsen. Jeg tenker på min egen opplevelse av det å tilhøre en menighet. Det er nettopp begge disse følelsene. Kjærlighet og takknemlighet i det ene øyeblikket, sorg og skuffelse i det neste. Er det ikke slik selve livet egentlig er? En berg og dalbane? Guri så godt det er da, å tro på en Gud som er den samme HVER DAG!
Og akkurat denne takknemligheten merker jeg også i Judas sin avslutning av brevet, jeg siterer sammen med ham - som dagens takkebønn :-D
20 Men dere, mine kjære, må bygge dere selv opp på deres høyhellige tro og stadig be i Den Hellige Ånd. 21 Hold dere i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn, som gir dere evig liv.
24 Han som har makt til å bevare dere fra fall og føre dere fram for sin herlighet, feilfrie og jublende, 25 han, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører ære og majestet, velde og makt før alle tider, nå og i alle evigheter! Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar