Hele kapitlet her
Dette var et trist kapittel. Jeg har nettopp lest litt om nåden, og jeg tror kanskje akkurat det var grunnen til at jeg så nåden også her. Gideon, den djerve kjempe (som engelen sa) faller så dypt at han lager en statu av gullet han har erobret.
V.27
Av gullet laget Gideon en efod som han satte opp i Ofra, hjembyen sin. Alle israelittene drev avgudsdyrkelse med den der. Den ble til en snare for Gideon og hans hus.
Tenker også på kong Salomo her. Så store menn, med sterke gode meninger, og likevel så påvirket av sin tid (akkurat som jeg...)
Kjære Gud, det er virkelig utrolig at du elsker oss mennesker!! Takk for din grenseløse nåde. Ååå tenk om jeg kunne gi deg mer tilbake enn det jeg gjør.
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar