Du kan lese hele kapitlet her
Jeg har jo hört det för, likevel traff det meg på en ny måte i dag... "da angret Gud" Han angret på at han hadde skapt menneskene.
Gud, som jeg har lärt at vet alt. Visste han at han kom til å angre? Det får meg til å stille spörsmål. Men på den annen side, gjör det Gud mer "mennesklig" også. Han har absolutt fölelser. Ellers ville han jo aldri gått så langt som han senere gjorde - da han ga menneskene både frelse og nytt håp.
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar