Filip 2

Spennende kapittel i dag, som beskriver medmenneskelige følelser og situasjoner. 

Paulus starter med et ønske om hvordan de som troende skal være mot hverandre;

1. Når det da er trøst i Kristus, oppmuntring i kjærligheten, fellesskap i Ånden, og så sant det finnes medfølelse og barmhjertighet, 2. så gjør nå min glede fullkommen: Vis enighet, stå sammen i kjærlighet, vær ett i sjel og sinn. 3. Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. 4. Tenk ikke bare på deres eget beste, men på de andres. 5. Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus!

13. For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje. 

Dette siste verset har ofte vært en trøst for meg. Det handler ikke om å stadig ta seg sammen, det handler om å være åpen for hva Gud kan gjøre også!

Det som gjorde kapitlet spennende, var Paulus beskrivelse av Timoteus og Epafroditus. Jeg forstår at dette var medarbeidere som var til både stor trøst og styrke for Paulus, men også svært nære vennskap.

19. Herren Jesus gir meg det håp at jeg snart kan sende Timoteus til dere, så jeg også kan bli oppmuntret av å høre hvordan det går med dere. 20. Jeg har ingen som ham, ingen som så oppriktig kan ha omsorg for dere. 21. Alle de andre tenker bare på sitt eget, ikke på Jesu Kristi sak. 22. Men dere vet at Timoteus har bestått sin prøve. Han har vært som en sønn for meg når vi sammen har gjort tjeneste for evangeliet. 

25. Jeg har også funnet det nødvendig å sende Epafroditus tilbake til dere. Han er min bror, min medarbeider og stridskamerat, den utsending dere sendte for å hjelpe meg med det jeg trengte. 26. Han lengtet etter dere alle sammen og var urolig fordi dere hadde hørt at han var blitt syk. 27. Han var også virkelig syk, døden nær. Men Gud forbarmet seg over ham, ja, også over meg,så jeg ikke skulle få sorg på sorg. 28. Derfor er det nå desto mer om å gjøre for meg å sende ham til dere, for at dere skal ha gleden av å se ham igjen, og jeg kan ha mindre bekymring. 29. Ta imot ham i Herrens navn, med inderlig glede, og vis respekt for slike som han. 30. Det var på grunn av arbeidet for Kristus han var døden nær, da han satte livet på spill for å bøte på det som manglet i den hjelp dere har gitt meg.

Noen skiller seg virkelig ut... Snakk om å gå en ekstra mil liksom...?

Må si jeg reflekterer litt over hva jeg selv er villig til å ofre... eller ikke ofre...

Jeg må gå tilbake til starten av kapitlet som også beskrev hva Jesus har gjort for oss. Han som er vår frelser og vårt forbilde.

6 Han var i Guds skikkelse,

men så det ikke som røvet gods

å være Gud lik.

7 Han gav avkall på sitt eget,

tok på seg en tjeners skikkelse

og ble mennesker lik.

I sin ferd var han som et menneske;

8 han fornedret seg selv

og ble lydig til døden, ja, korsets død. 

9 Derfor har Gud høyt opphøyet ham

og gitt ham navnet over alle navn, 

10 for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, 

i himmelen, på jorden og under jorden,

11 og hver tunge bekjenne:

Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!

Herre, i dag ber vi for din menighet, for hvert enkelt menneske som tror på deg. Åh, måtte du fulle dem med ny kraft og ny vilje i dag! Jeg griper tak i løftet du ga i ditt ord i dag.

13. For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.

Fikk lyst til å dele et dikt jeg fikk i dag, fra en annen blogger.  Jeg vil ikke bare være en sølepytt... En påminnelse om at vi har en herlig kilde med strømmer av levende vann.