Jer 25

3. I tjuetre år, fra det trettende året Josjia, Amons sønn, var konge i Juda, og til denne dag, har Herrens ord kommet til meg, og jeg har talt til dere både sent og tidlig. Men dere ville ikke høre.

4. Gang på gang sendte Herren alle sine tjenere profetene til dere. Men dere ville ikke høre og vendte ikke øret til for å høre. 5. De sa: Dere må alle vende om fra deres onde ferd og onde gjerninger, så skal dere evig og alltid få bo på den jord som Herren gav dere og deres fedre. 6. Hold dere ikke til andre guder. Dere må ikke dyrke dem og ikke kaste dere ned for dem. Vekk ikke min harme ved å lage dere gudebilder, så skal jeg ikke skade dere. 7. Men dere ville ikke høre på meg, lyder ordet fra Herren. Dere vakte min harme ved bildene dere laget, til skade for dere selv.

Slik åpner dagens kapittel. Det første jeg legger merke til, er profetens tålmodighet! Tenk å ikke gi opp, etter 23 år uten respons... 
Det andre jeg legger merke til, er at folket fikk gode løfter fra Gud om de vendte om - men de valgte et liv som til og med var til skade for dem selv..

23 år uten at noe hendte - kanskje det skapte tvilen hos folket? 
23 år de trodde "det skjer ikke noe" var egentlig 23 år med nåde og håp. Håp om at folket ville vende om.

23 år, og Jeremia beholdt sin tro, enda det ikke skjedde noe! Men nå er tiden kommet, og Gud sier;

13. Alt jeg har sagt om dette landet, lar jeg komme over det – alt som er skrevet i denne boken, og som Jeremia har forkynt mot alle folkeslagene.

Siste del av kapitlet beskriver denne dommen som endelig kom.

Herre, i dag vil jeg reflektere over Jeremias trofasthet. Jeg har noe å lære av ham! Han mistet ikke sin tro, selv om det han forkynte lot vente på seg. Han må ha kjent seg alene, når han ikke fikk folket med seg?
I dag vil jeg be for våre ledere og forkynnere. De som roper ditt budskap og drømmer om vekst, uten at de helt ser det. 
Jeg ber for din menighet!